Sol

La oss nu alle se på dette innlegget som selve oppstandelsen. Oppstandelsen til bloggen, min nye familiekonstellasjon og min kropp, ikke minst.
For alt er anderledes nå. Prioriteringene, antall mennesker i dobbeltsengen på natten, antall dusjer pr uke, antall sekunder pr måltid + antall timer med puppen hengende ute av sprekken på en litt for utvaska ammetopp, høylytt letende etter wordfeudens mest geniale bokstavsammensetninger. La oss se framover, men først litt bakover:

Fødselen
Tre timer tok det fra jeg ikke kunne le eplekjekt gjennom riene lengre, til hun var ute. Og så kommer den der stillheten etterpå som er så magisk. Når man bare ligger og snuser på det vakreste, tjukkeste lille menneske. Hvisker litt. Susser litt. Blir mamma. Undrer. Leter etter likheter og egenheter. Forelsker seg. Ingen øyeblikk i livet slår det.

Hvem kom?
Hun heter Sol, den nye lille som kom i september. Hun er blond, blåøyd og så rund at om man lukker øynene og tenker på hvor rund hun egentlig er, så ler man automatisk. Hun er pratsom som sin mor, klok som sin storebror, full av latter som sin storesøster og har ingen problemer med gass, akkurat som sin far. Hun råelsker oss. Og vi råelsker henne.

Storebror
Han har allerede lært henne forskjellen på Champions League og La Liga, forklart tålmodig mange ganger hva det er som gjør at engelsk fotball ikke er like interessant som italiensk. Han har lovet Sol at om hun holder kjeft når det er fotball på tven så skal han passe på henne i tid og evigheter. Hun hikker og titter på hans fine nesebor. Storebror legger en mjuk fotball foran hennes ben når hun sitter i vippestolen, og etter en lang stund sparker hun til den. Det gjør at Storebror fylles med håp og enda mer kjærlighet.

Lillesøster
Vi forberedte oss på at sjalusien skulle rase i Lillesøster når Sol kom. At hun skulle se sitt snitt til å pakke armpuffer, hårspenner og ullstrømper og forlate familen på let etter et bedre alternativ. Men hun er ikke Lillesøster lengre. Hun er Storesøster, og det forplikter. Hun setter opp sine dukker på rad og leser eventyr. Dukke nummer tre fiser ekte fiser og hikker høye hikk. Ingen kan lese eventyr som Storesøster. Og endelig får hun respons. Storesøster bærer Sol rundt i stua, ser ikke mamma som springer to cm bak med svikt i knærne og armene klare til å ta i mot evt fallende baby. Viktig øyeblikk. Storesøster nynner og trøster. Som bare en storesøster kan.

Svensken
En klippe står der den står. I tusenvis av år og i all slags vær. Sånn er mine barns far. Han hadde ikke flippet ut om det så hadde vært tjuetre nyfødte barn som vi skulle ta hand om. Sol synes det er bra at han sitter stille, og at han har stikkeskjegg og fine øyenbryn. Og det er jo et fantastisk utgangspunkt for et langt kjærlighetsforhold. Han skal lære henne å seile har han visket til henne. Hun skal vel lære han et triks eller to, visker hun tilbake.

Meg
Mission completed tenker jeg. Jeg kjenner virkelig at det er bra at Sol kom til oss. Jeg har lengtet lenge og det er befriende å kjenne at man er fornøyd, mett og komplett. Vi er en hel haug nå. I tvsofaen. I bilen. Og på badet når en skal tisse, to skal bade, en skal ta bilder av fin baby og en bare leter etter en bortkommen Zlatanbok. Jeg elsker det faktum at vi er mange nå. Helt rett er det. Svangerskapet med Sol var bra, men tyngre enn jeg hadde trodd. Heldigvis hadde jeg lave forventninger, og ble ikke så stresset. Ikke stresser jeg nå heller. Jeg nyter.

Bloggen
Jeg vet ikke hvordan framtiden blir, bare at jeg kjenner behovet for å skrive sakte men sikkert komme tilbake nå. Kanskje jeg velger å skrive i et annet format eller starter en ny blogg, jeg skal la følelser og hormonene styre en tid framover. Det finnes tonnevis å skrive om, små observasjoner jeg gjør meg, mye hverdagsglitter. Og dette glitteret var jo grunnen til at jeg startet denne bloggen. Jeg skal skrive av meg her framover, og så ser vi hva som hender.