Buffalo soldier

Jeg står å venter på toget, klokken er 08.24. Minus tre i den grå luften.
Vi er vel en syv-åtte stykker som står der å venter. Trøtte. Introverte. Bleke. Vi ser like ut i våre lange, varme jakker. Skuldrene våre er trukket helt opp til de røde øreflppene. På rad står vi der og venter stille og stive.

Alle uten én.

En litt eldre kar står som nummer tre i raden av gråbleke togspanere. Han er ikke grå. Han er gyldenbrun. Pent og anonymt kledd som alle oss andre. Foruten om hudfargen og de store øretelefonene er han en av oss.

Han vugger litt fram og tilbake, kan se ut som en vanlig hutrebevegelse.

Men plutselig bobler det over for han. Mannen drar ut øretelefonene fra sin telefon. Og varm, naiv, eggende reggaemusikk fyller denne dødstyste, iskalde perrongen. Kontrasten er absurd. Komisk. Skremmende. Jeg skvetter til og hjertet mitt slår fortere.

Han bare må dele dette med oss.

Han danser. Lydkvaliteten i hans gamle Nokia er ganske dårlig. Men hans glade, rullende hoftebevegelser veier opp for musikkens platte lyd. Han synger med når refrenget smeller i betongveggen.

Vi tar ikke imot imot hans innbydelse til å la reggaen fylle de kalde kroppene våre med glede. Tropiske frukter. Jamaican sunshine. Nei takk. Vi stirrer heller litt ekstra tomt ut i luften. Drar skuldrene enda lengre opp.

Heldigvis kommer toget rett etter andre refreng og redder oss fra dette angrepet. Vi kan gå inn å sette oss, og alt blir normalt igjen.

Kjære du mannen med den gyldne huden og den svarte ullfrakken som sto på Åkers Runö betongperrong rett før klokken halv ni i dag morges:

Jeg angrer så utrolig på at jeg ikke danset med deg. Rytmen du hadde i hoftene har jeg også, under lag av ull, fleece og hverdag. En plutselig boblende glede som bare må ut finnes i meg også, jeg lover! Langt der inne.

Jeg prøvde å fortelle deg med øynene mine at inni meg danset jeg bort snø og kuldegrader sammen med deg. Vi drakk drinker og danset hele natten, du og jeg.

Så du det?
Tusen tusen takk for at du delte din glede med meg.

Kommunikasjon

I dag satt jeg i sofaen med Macen på fanget og jobbet (surfet).
Som vanlig.
Og sendte mail til min kjære som satt i den andre sofaen, i den andre stuen med den andre datamaskinen i sitt fang.

For jeg orket ikke rope på han. Og jeg måtte jo minne han på at vi må begynne å planlegge Storebrors bursdag som er neste uke.

Lat? Uromantisk? Nerd?
Nei. Bare trøtt.

Jeg har ennå ikke fått svar på mailen, når jeg tenker meg om. Skal jeg sende en sms for år minne han på å svare?
Hører at han synger der nede.

Han skal heller få en suss om han rusler forbi min sofa.

Storebror blir ni

Neste uke har Storebror bursdag.
Lille mannen.

Han har fått det for seg at han ikke vil ha fest.
Vet ikke helt hvorfor han blir så stresset av tanken på det.

Men han vil altså heller at vi i familien skal gjøre noe sammen.
Vil at vi skal spise på restaurant og sove på hotell.
Det er det fineste han kan tenke seg.

Han ønsker alltid det, er det ikke fint?

Dagens vil ikke:

Her er alt Lillesøster ikke vil en tirsdagmorgen mellom halv åtte og halv ni:

Vil ikke stå opp.
Vil ikke at noen skal snakke til henne med glad stemme.
Vil ikke ha yoghurt.
Vil ikke ha smør på brødet.
Vil ikke ha strømper (her kan hun forresten tenke seg å forhandle hvis det skulle vise seg at strømpene er blå…).
VIl ikke ha melon i fruktboksen.
Vil ikke ha på parkdressen.
Vil ikke børste håret.
Vil ikke ha rosa hårstrikk.
Vil ikke komme fram fra bakom den store stolen.

Hvert eneste Vil-ikke-moment er en liten konflikt i seg selv. Lillesøster snurper sammen sin vakre lille munn til en trompet og skriker ut sin frustrasjon over å bli motarbeidet. Hun er like overrasket og skuffet hver gang hun møter motstand. I den grad man kan kalle det å ta på seg strømpene for motstand…

FINNES DET NOE DU VIL, FOR SVARTE HELVETE??????
Roper en svett og trist mamma fra ganggolvet.

Jeg vil ha en lebestift, svarer hun.

Hun vil ha en lebestift. Vi pakker oss i bilen og raser til barnehagen. Vi susser og vinker, og hun er glad.

Jeg blir så tom etter kranglete morgener. I kampens hete låser kjevene mine seg, og jeg jobber mekanisk og tyst.
Snakker til henne med korte meninger. Sitt. Slutt. På med trøyen. Sånn. Nå går vi.

Jeg elsker min lille Trompet.

Taktikk

Storebror bruker aldri å kverulere. Aldri skriker han. Han synes for det meste at mamma og pappa tar rette beslutninger i hans liv. Med han kan man diskutere seg fram til de fleste løsningene.

Men i går satt Storebror ved matbordet og var uvanlig stille. Han så på oss med verdens vakreste, bruneste hundeøyner som blinket i tårer. Stille, stille forklarte han at han syntes at vi er ganske kjedelige foreldre. At vi ikke finner på nok morsomme ting på helgene. Alt dreier seg om rydding og handlig, sier han.

Han vil at vi fire skal begynne å gjøre morsomme ting sammen.

Først ble vi litt oppgitte. Vi pratet og pratet, ramset opp alt vi bruker å gjøre sammen, det ble jo en fin liten liste.
Han argumenterte ganske godt tilbake, synes jeg. Og etterhvert tenkte jeg at det egentlig er veldig bra at han tar initiativ til å endre saker, at han mener noe og blir irritert.

Pappaen og jeg ble sittende stille å tenke etter at barna hadde lagt seg. Han har jo rett, denne lille kloke mannen. Vi må gjøre morsomme ting sammen. Oftere. Så til helgen blir det nok bowling.

Moralen med dette innlegget er: fyflate så mye mer man lytter til en med kloke øyne som snakker stille og gjennomtenkt, enn til noen med damp ut av ørene som skriker og gauler.

Skal ta til meg min sønns taktikk. Neste gang jeg blir kranglesugen. Lillesøster kunne også trenge å lære seg et triks eller to.

Lørdagsmorgen

-Jeg er liten som en baby og du er stor som en…vegg, mamma.
-Takk for det, vennen min.
-Værsågod.

Det var med kjærlighet Lillesøster kom med denne betraktningen.
Det er jeg sikker på.

Framtidsvisjoner

Lillesøster vil ikke bli voksen.
Hun skal bare bli STO-ORE-SØ-STERR-R når hun blir stor.
Hun staver det til meg (hermer Storebror) og nikker viktig
på hodet så flettene danser.

Tror hennes storesøsterbilde er en mild variant av voksen dame.
En med mulighetene men ikke forpliktelsene.
En som leker men blir tatt på alvor også.
En som kjøper godterier istedet for kneipp.

Jeg vil også bli storesøster. STO-ORE-SØ-STERR-R.

Buzz

I kveld spilte vi Playstation med barna. Like forunderlig hver gang.

Jeg og Lillesøster kjører samme taktikk: vi trykker på alle knappene så fort vi kan, helt ukontrollert. Roper og koser oss, hurra for alle i familien!! Og av og til slinker det inn et poeng eller to.

Men ikke Pappaen og Storebror. Det hviler en stillhet over dem mens vi grer ut flokene på ledningene før kampen. De er fokuserte og kjevene sammenbitte. De snakker med hverandre overdrevet høflig og i enstavelsesord.

-Klar?
-Snart.
-Nå?
-Ja.
-Lykke til.
-Ditto.

Kampen er i gang. Dette er blodig alvor. De er jevngode, og det er jo bra. Det hender noe med neseborene deres, de utvider seg litt. Fasinerende at de begge har denne reaksjonen når de kjenner at reviret er truet, stoltheten står på spill, æren må reddes…Det ser veldig morsomt ut. Om det er Pappaen som vinner blir det gråt og hulking, til og med dørslamring har forekommet. Er det Storebror som vinner er det derimot faderens tur til å gå et par runder på golvet…han gratulerer høflig med en litt rar stemme. Bare vent, tenker han nok.

Sukk.
Kan vi ikke bare gi hverandre mange klemmer
og heie vilt på hverandre i flere minutter av gangen?
Noe sier meg at det aldri kommer til å hende.
Og at dette er noe jeg aldri kommer til å forstå.

Morsomme er de ihvertall.

Busen

Etter skolen i dag tok Storebror bussen helt selv til fotballtreningen.

I mitt mammahjerte lusker alle farlige kidnappere i hekken bak busskuret i dag. Og alle trailersjåfører blir hjernedøde og onde og skiter i en liten fyr med rød sekk som krysser veien, flaksende glad over livet og nye fotballsko. Storebror går kanskje på feil buss og havner på en øde plass der INGEN kan finne han…

Tenk om…

Pling!
Sms: hei jeg er på busen mamma hilsen Storebror.
Sms tilbake: Så flink du er! Jeg elsker deg.
Sms: ja jeg vet det hilsen Storebror

Hva vet han?
At han er flink eller at jeg elsker han?
Begge deler, håper jeg.

Hvordan skal barn kjenne seg flinke og kompetente om vi foreldre ikke slipper taket iblandt? Lar dem kjenne at de mestrer. Er ikke vår viktigste oppgave som foreldre å gjøre barna trygge og sterke innenfor voksenlivet der de selv skal ta de rette valgene å våge å stole på seg selv. Det er jo der de skal være lengst, i voksenlivet…

Storebror skal aldri få vite om min lille panikk her fra sykesofaen,
omgitt av snytepapir, varm lillesøsterkropp og stikkpilleemballasje.
Ikke at jeg snufser litt, heller. Jeg vil ikke at han skal bli stor!

-Jeg visste du skulle klare det, for du er så kul.
Skal jeg si.

Syke jenter 2

Vi ligger foran tven. Midt på lyse dagen.
Verdens søteste, sykeste Lillesøster og jeg.

Jeg holder hennes lille hand, den er så varm, så varm.

Vet at hun er veldig syk, da jeg skiftet fra Playhouse Disney
til Extreme Home Makeover sa hun ikke et pip.
I normale fall hadde hun eksplodert. Lille frø.

Så nå gråter jeg stille for familien på ti som har fått sin
helt egen egen golfbane i bakgården.
Stakkarne…

Kom hjem snart, Pappaen og Storebror. Vi vil ha litt omsorg nå.