Buzz

I kveld spilte vi Playstation med barna. Like forunderlig hver gang.

Jeg og Lillesøster kjører samme taktikk: vi trykker på alle knappene så fort vi kan, helt ukontrollert. Roper og koser oss, hurra for alle i familien!! Og av og til slinker det inn et poeng eller to.

Men ikke Pappaen og Storebror. Det hviler en stillhet over dem mens vi grer ut flokene på ledningene før kampen. De er fokuserte og kjevene sammenbitte. De snakker med hverandre overdrevet høflig og i enstavelsesord.

-Klar?
-Snart.
-Nå?
-Ja.
-Lykke til.
-Ditto.

Kampen er i gang. Dette er blodig alvor. De er jevngode, og det er jo bra. Det hender noe med neseborene deres, de utvider seg litt. Fasinerende at de begge har denne reaksjonen når de kjenner at reviret er truet, stoltheten står på spill, æren må reddes…Det ser veldig morsomt ut. Om det er Pappaen som vinner blir det gråt og hulking, til og med dørslamring har forekommet. Er det Storebror som vinner er det derimot faderens tur til å gå et par runder på golvet…han gratulerer høflig med en litt rar stemme. Bare vent, tenker han nok.

Sukk.
Kan vi ikke bare gi hverandre mange klemmer
og heie vilt på hverandre i flere minutter av gangen?
Noe sier meg at det aldri kommer til å hende.
Og at dette er noe jeg aldri kommer til å forstå.

Morsomme er de ihvertall.