Taktikk

Storebror bruker aldri å kverulere. Aldri skriker han. Han synes for det meste at mamma og pappa tar rette beslutninger i hans liv. Med han kan man diskutere seg fram til de fleste løsningene.

Men i går satt Storebror ved matbordet og var uvanlig stille. Han så på oss med verdens vakreste, bruneste hundeøyner som blinket i tårer. Stille, stille forklarte han at han syntes at vi er ganske kjedelige foreldre. At vi ikke finner på nok morsomme ting på helgene. Alt dreier seg om rydding og handlig, sier han.

Han vil at vi fire skal begynne å gjøre morsomme ting sammen.

Først ble vi litt oppgitte. Vi pratet og pratet, ramset opp alt vi bruker å gjøre sammen, det ble jo en fin liten liste.
Han argumenterte ganske godt tilbake, synes jeg. Og etterhvert tenkte jeg at det egentlig er veldig bra at han tar initiativ til å endre saker, at han mener noe og blir irritert.

Pappaen og jeg ble sittende stille å tenke etter at barna hadde lagt seg. Han har jo rett, denne lille kloke mannen. Vi må gjøre morsomme ting sammen. Oftere. Så til helgen blir det nok bowling.

Moralen med dette innlegget er: fyflate så mye mer man lytter til en med kloke øyne som snakker stille og gjennomtenkt, enn til noen med damp ut av ørene som skriker og gauler.

Skal ta til meg min sønns taktikk. Neste gang jeg blir kranglesugen. Lillesøster kunne også trenge å lære seg et triks eller to.