Mine rom

Jeg bor i et nytt hus. Det regnet den kvelden vi skulle flytte inn. Husker at jeg tenkte at nå begynner en ny del av livet. Man er huseier. Shit. Så voksent det høres ut. Og her kommer ord som passer til huseier:
Forsikring. Golden Retriver. Fryseren full med mat. Renter. Hagesakser. Selvvannende blomsterpotter i plast.

Vi låste høytidelig opp døren, og før det var gått fem minutter satt jeg i det fine badekaret sammen med mine barn og med en hel flaske badeskum i vannet. Vi var euforiske. VÅRT hus. VÅRT badekar. VÅRE gulv med badeskum på.

Flytter man inn i et helt nytt hus må man selv fylle rommene med historie. For de inneholder ikke mye mer enn en og annen snekkerfjert.
Så det gjør vi nå. Fyller rommene med minner. Visst er det fint?
Venner. Glede. Sorg. Latter. Krangler. Søndagsangst. Lillejulaftener. Rampestreker. Hverdager. Kjærlighet.

For ikke å snakke om alle de vakre sporene. Hakket i trappen da en pistol kom farende fra andre etasje…med etterfulgt rå cowboylatter som var mistenkelig lik Lillesøsters smurfestemme. Kaffestripene på veggen i nevnte trapp da jeg snublet på vei ned med fire halvfulle kopper kaffe balanserende under haken, i et latmannsgrep av dimensjoner. Den lille flekken tapet som er borte der Storebror øver på å stå på hendene hundre ganger om dagen.

Jeg elsker huset mitt. Tenker at jeg aldri kommer til å kunne forlate det. Det er jo fylt med oss.