Up side down

Mens man snakker med Storebror hender det ofte at man mister øyekontakten og plutselig står ansikt til ansikt med et par halvrene strømper istedet, gjerne en mørkeblå med et lite hull og en svart med grå striper. Han står på hender. Hele tiden. Uten å reagere på ytre påvirkninger som humør, trøtthet, at vi har forsovet oss, at han må tisse eller at klokken er halv sju på søndagsmorgenen.

-han bare MÅ.

Han har laget hull i tapeten. Han har ramlet inn halvåpne dører og landet med et brak på vaskerom med steingolv. Han har irritert vettet av oss når vi skal se på tv og alt vi ser er et bananformet monster i motlys med hodet ned og beina opp. Øve øve øve øve. Og han har jo blitt kjempeflink!

Tenk om jeg gikk inn for å løse problem og lære meg ting jeg ikke kan med Storebrors pågangsmot. Eller. Kanskje jeg skal blåse i mine redsler og lære meg å stå på hender, jeg også! Da kan vi stå sammen i et tyst felleskap på kjøkkengulvet mens spagettien koker. Han kommer til å bli kjempeglad.

Det skal jeg jaggumeg gjøre. Starter i morgen. Alle har godt av å se verden i et nytt perspektiv iblandt. Ihvertfall jeg.