Signalfeil

Jeg har en mann i vaskemaskinen. Jeg ser bare bena stikke ut. Det er fint. Jeg liker menn som ligger i vaskemaskiner. Og som har på seg blå bukser med mange lommer.

Mens jeg ventet på reparatøren tente jeg lys og satte på litt fin musikk.
Tenkte at denne stakkars mannen som har en så skrekkelig jobb kunne få litt bakgrunnsestetikk. Han starter jo sin uke med å ligge på alle fire nesten midt i en haug av en ukes skittentøy fra en glad småbarnsfamilie.

-Herregud. Stearinlys og fin musikk??? Du sender ut helt feil signaler,
sa min venninne nettopp.

Hæ?
Haha. Det var mange år siden sist jeg sendte ut feil signaler….

Prima kjerring

I dag har jeg gjort noe jeg angret på ti minutter etter at jeg satte i gang. Tømt alle kjøkkenskapene, sortert, vasket og kastet. Har ikke gjort det på de 2,5 årene vi har bodd i huset.

Det var kjempemorsomt å plukke ut alt. Fylle kjøkkenbordet og alle benkene med alle våre kokkeleringsdingser, all vår hermetikk og veldig mange nesten tomme gløggflasker. Man blir så glad når man finner ting man har letet etter i månedsvis (Jeg fant gullringen fra min kjære i bak kaffefiltrene).
Men der slutter også moroa. Typisk meg. Går ivrig i gang med et prosjekt, men mister piffen med en gang jeg skal gå i gang med fase to. Hva er det for latterlig egenskap?

Det mest interessante jeg observerte mens jeg holdt på å skure og sjaue var at mine barn ikke la merke til bombenedslaget på kjøkkenet. De merket ikke forskjell! Ingen kommentarer eller det aller minste øyenbrynsløft.
Hm. Jeg skal fundere litt på hvorfor. Enten har jeg det mer rotete til hverdags enn jeg tror, og de er herdet. Eller så ser ikke barn rot og fysisk kaos på samme måte som oss voksne. Det leste jeg en gang, faktisk.

Nå glitrer det i alle mine skap, som Lillesøster skulle ha formulert det.
Er man litt kjerring når man kjenner et snev av lykke fordi man vet at gaflene hviler i smulefri skuffer?

So be it.

Lillesøster trener på framtidige aktiviteter

-Men Lillesøster, står du her ute i snøen uten bukser på?
-Hysj, mamma. Jeg holder jo på å rømme.

Ja men da så.

Dings

Det er virkelig ikke noe problem å bli forstått i Sverige. Jeg har lært meg hva de skjønner og hva de ikke skjønner, og anpasser språket deretter.

Dessuten er jo svenskene veldig glade i å snakke norsk. Boblejakke. Griseflaks. Akkurat. Sykebil. Sånn holder de på.

Men nå har vår vaskemaskin gått til helsike. Det er en noe inne i låset som har knekt. En plast…eh…dings.

Det kommer sikkert av at jeg bruker å lukke vaskemaskindøra med foten. Smeller så fint da. Schmock.

Jeg kommer ikke til å ringe Siemens. For dingseord finnes overhode ikke her. Og det er jo dingsen som er knekt.

Han andre som vasker klær her får ringe og forklare feilen.

Borddamen min

Jeg har en liten assistent med fletter som elsker å sitte på benken når jeg lager mat. Det har hun gjort så lenge jeg kan huske. Hun skravler, krydrer, stjeler blomkål, smaker på smøret, visper med liten visp, synger, skjærer agurk og legger seg i alt jeg gjør. Og innimellom får jeg bamseklemmer og ett og annet smellkyss.

I dag skar vi løk. Hun har fått med seg at løken gjør noe med mammas ansikt, jeg er visst veldig mottagelig for…ja, hva det nå er som kommer ut av løken. Hun studerte meg med hodet på skakke:
-Mamma, nå svetter du i øynene igjen…

Min fine lille snuppfia.

Jeg vil ha deg der på benken for alltid!

Mor oppdager en fantastisk egenskap hos sønnen:

Lillesøster har jo glemt hvor hun har lagt Storebrors lue.
Og fordi en ny patetisk, latterlig runde med kuldegrader er her
(…kom tilbake, feige vår!), ble jeg nødt å kjøpe ny lue til han.
Den nye er finfin. Grønn. Kul.

Det var noen på skolen som gjorde narr av lua.
De likte ikke Storebrors nye hodeplagg. Pekte på den og lo.

Og det skiter jeg FULLSTENDIG i,
sa storebror midt i en flikkflakk på kjøkkengulvet.

Så glad jeg blir når han skiter i sånne ting

+5 i sola

Våren kan man jo skrive om i det uendelige.
For den er fylt med en så gedigen kraft og lengsel.
Og klisjeer som glede, håp og hvite, uskrevne ark.

Vi tok kaffen ute på trappen. Den bleke solen omfavnet oss.
Vinterkledd, men bare det å få ta av seg vottene kjennes som en seier.
Vi sto der tyst med hver vår kopp kald kaffe.
Bare tok i mot lyset med lukkede øyne.

Jeg hørte vann som sildret optimistisk i nærheten, og åpnet motvillig et
øye for å se at Lillesøster hadde kledd seg helt naken og sto og tisset
i gresset.

Jeg lukket øyet igjen. Tok en slurk av den kalde kaffen.

Velkommen til oss, våren!
Her får du bli så lenge du vil.

Pilutta dig och mig

Det er studiedag på Storebrors skole, så han skal være med meg i dag. Kjøre tog, spise lunsj på restaurant, gå hand i hand å småskravle i byen. Det er ikke ofte han får meg for seg selv. Eller jeg får han for meg selv.

Jeg hvisket til han at han ikke får si noe til Lillesøster som vi skal sende i barnehagen. Det blir baluba om hun vet at han skal på kosetur med mamma UTEN henne.

Men Storebror har et heller miserabelt pokerfjes, gliset var så stort at man kunne se jekslene på begge sidene…Lykkelig over å ha en hemmelighet med mamma, lykkelig over at han vet noe frøken trompet ikke vet…

Og Lillesøster, som forøvrig har arvet sin mammas fortreffelige intuisjon, merket denne underlige karmaen til sin storebror på et halvt sekund der hun kom ned trappa.

-Hvorfor er du glad, Storebror?
-Hemmelighet.
-Jaha. Hvilken da?
-Jeg skal til byen med mamma UTEN deg.

Det var den pakten. Nå er helvetet løs her, kan jeg love.
Storebror gliser om mulig enda mer, Lillesøster kjefter så vinduene dugger og dirrer, og Mammaen?
Drikker kaffe og blogger til stormen har lagt seg, kul som hun er.

Luetriks

Lillesøster har kastet bort Storebrors lue. Hun elsker å kle på seg uteklær inne, en svett bieffekt av å gå i naturbarnehage. Hun kler på seg jakker, skjerf og luer og går målbevisst fram og tilbake over golvet med den fine dukkevognen sin. Rød i kinnene…

Og nå har hun altså rotet bort Storebrors lue. Borte vekk. Det er også vottene han glemte på bussen, og fleecetrøya han rotet bort i garderoben på treninga.

KOM NU, VÅREN! Før min sønn blir helt uten klær…

Lillesøster mente at hun var aaalt for ung til å hjelpe til med å lete etter lua. Bare tre ynkelige små år, stakkar.
Hun holder opp tre fingre, som bevis.

Sukk. Han får være den første i klassen i år uten lue.
Det er vel litt tøft?

SCHPA

Hele min bleke, trøtte lille familie har vært på spa.
Vi gikk sakte over vakre golv med hvite morgenkåper på.
Spiste god mat. Lå timesvis i boblebad, testet tyrkisk dampbad.
Sov middagslur i den store, deilige hotellsengen, alle fire.
Jeg unnet meg en massasje til og med, dyrt som f***
Herregud. Jeg skrek av skrekk og nytelse.

Det var veldig fortjent etter stressende vinter.
I´m back.

Nu kör vi.