Min lille jente har blitt fire år.
Nå kan jeg ALT, mamma, sa hun.
Klart du kan, sa jeg.
Fineste, fineste lille menneske.
Sta. Mjuk. Hjelpsom. Sterk. Redd. Klok. Stor. Liten.
Tenk at det var DU som kom den kvelden for fire år siden.
At det var vi som skulle få den fineste.
Jeg elsker deg.
Jeg har jo blitt en springedame. Madonna i ørene, svikt i knærne, og et lite fnis som bobler ut av munnen i ny og ne. For jeg har det veldig bra i mitt eget selskap, buldrende rundt i mitt nærmiljø på kveldene.
Nå har jeg jo også gått å blitt en reddfisdame. Og reddfisdame kombinert med springedame blir ganske ok, satt i et treningsperspektiv:
Springer jeg på den øde skogsveien går det laserfort. For jeg er faktisk redd for spøkelser (dette er IKKE noe man deler med sine barn, kan jeg jo bare nevne). Springer jeg på den opplyste asfalterte veien får jeg passe meg for kidnappere. Da får man øke farten hver gang det kommer en bil i hvertfall. Intervalltrening med andre ord.
Og i dag kom jeg på at om man hører en bil komme bakfra, og man er redd for å bli beskutt, kan man jo bare springe i sikksakk, da treffer de ikke så lett.
Det vet jo alle.
Pluss at da springer man jo plutselig 12 km
når man tror at man bare orker 4.
Hvor henter jeg all denne klokskapen fra?
Min datters hår er så utrolig vakkert. Det er gullfarget, tykt og rekker helt ned til rumpestjerten. Men nå er det så langt at det begynner å bli en smule problematisk. På barnehagen har hun alltid fletter, for jeg er faktisk redd hun skal bli sittende fast i busker og kratt hvis hun har det utslått. Eller i dører.
På kvelden når man løsner på flettene ramler det ofte ut kvister og stener, kanskje litt matsmuler, og en gang en aldeles nydelig liten kongle. På natten hender det at jeg ligger på håret hennes, og når hun skal snu seg sitter hun helt bom fast! Orker ikke snakke om børstingen på morgenen, engang. Men det er ikke morsomt.
Problemet er at hun ikke vil klippe seg. Aldri. Ikke i hele verden. Ikke hvis hun får verdens største overraskelse etterpå engang.
Jeg klør meg i hodet. Hvordan skal vi løse dette?
Får lete etter en frisørsalong med anestesiavdeling.
En aldri så liten epidural fra halsen og opp, takk.
Unnskyld, Lillesøster. Mamma bare tøyser. Vi kommer sikkert på noe.
Man har bilder i hodet sitt når man kjøper ting. Om hvordan livet skal bli om man kjøper den tingen.
Her er bildet som jeg hadde i mitt hode da jeg sto i kø i plantebutikken og kjøpte vildvin (klatrevekst) en vårdag for to år siden:
To glade, rene, barbeinte barn i hvite klær springer rundt i vår lille hage. De elsker hverandre, og kan ikke stoppe å leke fine leker sammen. Vildvinet vokser så det knaker og har store, grønne blader som vaier i den varme sommerbrisen. Sommerfuglene danser, og hviler på et grønt blad inn imellom. Min kjæreste mann griller, han er brun og glad og vinker forelsket til meg, der jeg ligger i en kjempefin solstol med en dyr, lang kjole på meg. Ja og så hatt, da. Gyldenbrun, slank, tålmodig, bluferdig med et hemmelig smil om leppene…
Jækla vildvin. Har strukket seg to cm på to år. Står som en tørr kvist opp av jorda bare, og betongmuren jeg skulle dekke er fremdeles bare betong. Det man er mest irritert over er den dyre kjolen som aldri ble noe av…
I morgen er det jeg som skal være hjemme med prikkdamen. Jeg gleder meg. Vi skal handle, gjøre det helgefint her, lage mat, kanskje bake litt, leke på lekeplassen, spille spill, sykle…
Æh.
Vi kommer sikkert bare til å gjøre en eller to ting på min fine liste.
Men det gjør da ingen verdens ting.
God natt min elskede mann som har vært hjemme med prikkete dame i dag,
og gjort hennes dag så fin.
God natt prikkete dame, du har verdens deiligste latter og mjukeste kinn.
God natt min nydelige sønn som beholdt roen da du ramlet av sykkelen og skrubbet kneet så veldig, enda det både kom blod og skjelettet nesten stakk ut.
God natt alle mine nabokjerringer som er så varme og sterke.
God natt Barack Obama som har gitt meg troen på verden igjen.
God natt mine nye rosa Nike+ joggesko som er så bra at føttene mine springer av seg selv. Nesten.
God natt alle kloke mammaer i verden som ser sine barn.
God natt Gud. La alle små barnemager være mette i natt.
God natt pappaen min oppe i himmelen. Jeg savner deg så.
-Du har vannkopper, min kjære datter.
-Aldri i livet!
…da skal man olje inn en solstol i tre.
Man skal sitte på huk, og snuse på lukten av teakoljen først. Det er kanskje verdens beste lukt.
Så skal man brøle til barna at de får holde seg inne hvis de ikke klarer å passere stolen uten å ta på den.
Og fnise til en naken (nok en gang…) Lillesøster som passerer marsjerende med vinterstøvlene på.
Man skal muntert søle olje på buksene sine mens man holder på, og tenke at det er koselig å kjøpe jeans til seg selv, for en gang skyld.
Så skal man vente en stund før man tørker bort den overflødige oljen.
Etter at man har byttet bukser skal man sitte i stolen i solen og spise varm, hjemmelaget grønnsakssuppe, og lure på om man virkelig fikk bort all den overflødige oljen. For det lukter fremdeles veldig godt. Og barna sier mmmmmmmm, suppe er bra.
Det blir man glad av.
Lillesøster har lært seg å si bokstaven R.
Rød er ikke jød jengre. Det er Rrrrrrrød.
Skrekkelig.
Skal begge mine barn gå rundt å uttale alt rett nå?
En venn av meg overtalte meg til å gå på spinning i dag.
Herre min hatt.
Eller min ræv, for å si det rett ut.
Er de sykkelsetene virkelig designet for damerumper?
Eller er min damerumpe virkelig designet for de sykkelsetene, DET er jo et interessant spørsmål.
Nå er det en stor myk pute under dette eksemplaret, ihvertfall.
Hysj…
Rumpen må hvile seg glad igjen.
Her. Ta litt påskegodter.
mammatanker.wordpress.com 