I går leste jeg at om man vil ha hvitere tenner
kan man børste de med bakepulver.
God idè.
Man drikker jo mengder med kaffe. Og vin.
Etter frokosten i dag testet jeg.
Børstet og børstet.
Tennene ble jo kritthvite, gliste jeg fornøyd til meg selv i speilet.
«Placeboeffekt er et begrep som brukes om personlig eller kulturelt skapte forventninger som forårsaker eller medvirker til psykisk og fysisk forbedring i en tilstand.»
Jeg tok feil boks. Børstet tennene med vaniljesukker.
Leser nyheter på nettet.
Jeg har hatt en fantastisk naturopplevelse og klatrer nok snart igjen, sier fjellklatreren som ble fraktet halvt død ned fra Mount Everest etter en redningsaksjon med mange involverte, jevnt dekket av media. Han smiler modig fra en sykeseng i Nepal. Hvilken helt.
Rett ved siden av artikkelen om den fjellklatrende mannen leser jeg om den humanitære katastrofen som er i rask utvikling på grensen mellom Pakistan og Afghanistan. 1,5 millioner barn er på flukt fra de harde kampene mellom pakistansk millitær og Taliban. Det finnes ingen mat. Ingen vann. Ingen plasser å gjemme seg i fjellene. Barna risikerer å bli skutt for å skaffe vann på morgenene.
Det finnes absurde likhetstrekk i artiklene. Det er fjell. Det skrives om matmangel, noen har ikke spist på flere dager i begge artiklene. Det er meningsløst idioti involvert. Det er historier om grenser som vi ikke er skapt for å krysse. Umenneskelige påkjenninger. Livet møter døden.
Kontrastene i artiklene er også absurde. Den ene er hovedsak, den andre en nesten usynlig liten enspalter. Den ene handler om en type heltedåd med en ganske flat og flau ettersmak, den andre om ekte mot. Den ene har happy ending. Klatreren viser «tommelen opp» fra sykesengen. Han ser veldig selvrealisert ut. Den andre artikkelen har bilder av livredde mennesker. Desperate av sult og vannmangel. Ingen helikopter leter etter dem. Ingen jeep bringer dem i sikkerhet.
Syke, syke verden.
Om ikke så lenge.
Når vi har gått i sandaler og kjoler en stund.
Og prøvd alle isene i butikken.
Og vi går sakte og slentrende som en hvilken som helst sydeeuropeer.
Når vi har sovet uten dyne i to netter, og ingen sier mmmmmmm lengre når naboen griller.
Vi brenner oss litt på varme bilseter og klør oss på det tolvte myggstikket i år.
Da.
Lengter vi til snø. Innekvelder. Kakao og peis. Ruskevær.
Visst er vi fantastisk rare?
Lillesøster kaller Finlandsbåten (som danskebåten) båt med lokk.
Hun synes det er bra å være under lokk når man er langt til havs.
Neste helg skal vi ut å fiske i en båt uten lokk, og Lillesøster bekymrer seg litt over det, man vet jo aldri om det kommer regn og haier.
Det har hun jo rett i.
Lillesøster har en liten plass bak øret, et lite punkt mellom øret og hårfestet.
Som dufter så utrolig, vanvittig nydelig.
Man får passe på når hun ser barnetv, eller sover tett inntil.
Passe på å legge nesen bak øret hennes å snuse inn denne duften av sol, regn, blomstereng, sand, kattunge, varm melk med honning, rampestreker og eple.
Alt på en gang.
Hun har alt det gode i livet bak øret.
Lille skatten min.
Jeg skal ikke bruke dete forumet til å spre matoppskrifter.
Snittalderen på oppskriftbloggere er tusen år eldre enn meg.
Jeg er jo ung, leken, spontan, sprek, morsom osv.
Men.
På min evige jakt etter middager som skal være nyttig, billig, god og enkel har jeg funnet en av de få som er nettopp det:
1. Man tar en grønnsakssort eller to (brokkoli, blomkål, spinat, gulrøtter, potet, løk…..)
2. Tilsetter melk, litt fløte/grädde og buljong.
3. Smaksetter med det man liker best (hvitløk, muskat, chili, urter, blåost, sennep…)
4. Koker forsiktig i ca 15 minutter
5. Mixer og smaker av med salt og pepper.
Voila.
Som tilbehør kan man ha omelett, brød, alioli, kokt egg eller ris.
Sånn. Det var den første og siste oppskriften fra denne kjerringen beiben.
Jeg skal på utviklingssamtale på skolen med Storebror.
Gleder meg.
Jeg vet at han er snill og empatisk.
At han er klok og tankefull.
At han er omtenksom og vennlig.
At han gjør sitt beste og vet hvem han er.
At han ser det gode i mennesker og sier det.
Jeg vet at han er FANTASTISK.
Min sønn.
MIN sønn, altså.
Jeg vet.
Men frøken får gjerne gjenta det.
Lurer på om hun kommer til å kommentere at han er verdens vakreste også?
I går var det 17. mai. Vi fant fram det ene lille flagget vi har, kledde oss i våre fineste klær og reiste inn til Stockholm.
Jeg holdt mine barn i handen da vi nærmet oss det lille torget der man skulle møte opp om man ville gå i tog.
Lenge før vi så toget hørte vi det. Fløyter. Korps. Trommer. Latter. Forventningsfulle barn.
Norske lyder.
Vi nærmet oss og så alle flaggene. Småjentene med fletter i håret, gutter med dressjakker og slips. Bunadene. Fra Bergen. Troms. Aust Agder.
Jeg hørte dialektene. Begynte automatisk å plassere folk etter melodi, skarre-R og tykk L. Som vi nordmenn alltid gjør. Hørte finnmarkinger. Vossadialekt. Lillehamringer. Sørlendinger. Moldefolk.
Det var mange tusen nordmenn der.
Da korpset satte i gang og vi begynte marsjen gjennom gatene reagerte jeg mye sterkere enn jeg hadde trodd at jeg skulle gjøre.
Jeg gråt ikke, jeg ulte.
Aldri har jeg vært så norsk. Aldri har jeg kjent meg så stolt. Aldri har jeg ropt hipp hipp hurra med en sånn kraft.
Aldri har jeg lengtet så mye hjem.
Det ble pølser og is på Skansen. Vi så på bjørnene og kjørte karusell. Sang Ja, vi elsker og I believe in a fairytale.
En fantastisk norsk taler tillot seg å være politisk, og snakket om den voksende fremmedfiendligheten i Norge. At den bygde på uvitenhet og redsel mer enn fakta og åpenhet. Og at vi har andre land å takke for så mye; musikk, mat, og Alexander Rybak bl.a. Jeg var så utrolig enig med han at jeg måtte ule litt da også.
Tøft å snakke om dette, som mange av oss bør være flaue over, på en dag som 17. mail. Årets prektigste dag.
Men som sagt, i går hentet jeg fram noe inni meg som har lagt nedpakket ganske lenge:
Norskheten. Stoltheten. Patriotismen.
Jeg elsker mitt land og mitt folk.
Lillesøster har en fabelaktig uvane, når hun får lørdagsgodt gjemmer hun noe av det rundt om kring i huset. Antagelig en trygghet om det skulle komme dårlige tider.
Men hun glemmer alltid av dette etter noen dager, til min store glede.
Når jeg blir godtesugen, blir jeg det NU! Som et lynnedslag.
Da leter jeg bare litt bak bøkene i bokhyllen, eller oppi makaronipakken i kjøkkenskapet (!) og grafser til meg en tyggis eller en bit sjokolade.
Glimrende symbiose mellom Lillesøster og meg, altså.
Hun gjemmer. Jeg eter.
Et velfungerende økosystem, rett og slett.
Jeg: Jeg elsker når barna er rene og nyvasket.
Min kjære: Og jeg elsker når bilen er ren og nyvasket.
Kom ikke her å si at vi ikke har noe til felles.
mammatanker.wordpress.com 