Hipp hipp hurra

I går var det 17. mai. Vi fant fram det ene lille flagget vi har, kledde oss i våre fineste klær og reiste inn til Stockholm.

Jeg holdt mine barn i handen da vi nærmet oss det lille torget der man skulle møte opp om man ville gå i tog.

Lenge før vi så toget hørte vi det. Fløyter. Korps. Trommer. Latter. Forventningsfulle barn.

Norske lyder.

Vi nærmet oss og så alle flaggene. Småjentene med fletter i håret, gutter med dressjakker og slips. Bunadene. Fra Bergen. Troms. Aust Agder.

Jeg hørte dialektene. Begynte automatisk å plassere folk etter melodi, skarre-R og tykk L. Som vi nordmenn alltid gjør. Hørte finnmarkinger. Vossadialekt. Lillehamringer. Sørlendinger. Moldefolk.

Det var mange tusen nordmenn der.

Da korpset satte i gang og vi begynte marsjen gjennom gatene reagerte jeg mye sterkere enn jeg hadde trodd at jeg skulle gjøre.

Jeg gråt ikke, jeg ulte.

Aldri har jeg vært så norsk. Aldri har jeg kjent meg så stolt. Aldri har jeg ropt hipp hipp hurra med en sånn kraft.

Aldri har jeg lengtet så mye hjem.

Det ble pølser og is på Skansen. Vi så på bjørnene og kjørte karusell. Sang Ja, vi elsker og I believe in a fairytale.

En fantastisk norsk taler tillot seg å være politisk, og snakket om den voksende fremmedfiendligheten i Norge. At den bygde på uvitenhet og redsel mer enn fakta og åpenhet. Og at vi har andre land å takke for så mye; musikk, mat, og Alexander Rybak bl.a.  Jeg var så utrolig enig med han at jeg måtte ule litt da også.

Tøft å snakke om dette, som mange av oss bør være flaue over, på en dag som 17. mail. Årets prektigste dag.

Men som sagt, i går hentet jeg fram noe inni meg som har lagt nedpakket ganske lenge:

Norskheten. Stoltheten. Patriotismen.

Jeg elsker mitt land og mitt folk.

4 kommentar to “Hipp hipp hurra”

  1. heidi Says:

    HURRA! Har feiret 17. mai utenlands to ganger, i Canada og i Bangladesh. Det er noe med flagget, samholdet, galskapen i å gå i tog, korps, bunader og is-spising som lokker fram tårer og smil og en god norsk følelse.

  2. Tina Says:

    Vad glad jag blir när jag läser ditt inlägg! Äkta glädje strålar ut från din text. Man blir aldrig så patriotisk som när man har levt i ett annat land än sitt ursprungliga, tror jag. (Längtar du hem till Norge? Vill du flytta tillbaka?)

  3. Tina Says:

    Congratulations on Norway’s national day! I saw little sister that morning — she was so beautiful and proud of her national costume! I agree with you — living abroad makes one acutely aware of what it means to be «home». Hugs.

  4. B Says:

    Tina M, svensk jente, gift med en greker, bodd i Hellas.
    Tina P, amerikansk jente, gift med en danske, bor i Sverige.
    Heidi, norsk jente, globetrotter med lopper i blodet, gift med en likesinnet.

    Dere forstår alle hva jeg mener. Jeg har flyttet så mye rundt i mitt liv og av og til glemmer jeg hvem jeg egentlig er. Funderer ikke så veldig mye på det i hverdagen heller, der min elskede familie er -der hører jeg hjemme.

    Men når man plutselig får et glimt av noe som gjør at man tenker -Dette er jo MITT! Det er jo MEG! i minnet, i hjertet, i blodet. Da blir man så BERØRT. Og litt trist også, for at vi som norsk/svensk familie aldri kommer til å være 100% hjemme uansett hvor vi bor.
    Tina x 2, dere vet hva jeg mener. Heidi, du dro ikke lengre enn til Tønsberg for å finne den rette. En sykkeltur unna. Smart trekk…

    Klem til dere alle!
    /B

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere liker dette: