Helter

Leser nyheter på nettet.

Jeg har hatt en fantastisk naturopplevelse og klatrer nok snart igjen, sier fjellklatreren som ble fraktet halvt død ned fra Mount Everest etter en redningsaksjon med mange involverte, jevnt dekket av media. Han smiler modig fra en sykeseng i Nepal. Hvilken helt.

Rett ved siden av artikkelen om den  fjellklatrende mannen leser jeg om den humanitære katastrofen som er i rask utvikling på grensen mellom Pakistan og Afghanistan. 1,5 millioner barn er på flukt fra de harde kampene mellom pakistansk millitær og Taliban. Det finnes ingen mat. Ingen vann. Ingen plasser å gjemme seg i fjellene. Barna risikerer å bli skutt for å skaffe vann på morgenene.

Det finnes absurde likhetstrekk i artiklene. Det er fjell. Det skrives om matmangel, noen har ikke spist på flere dager i begge artiklene. Det er meningsløst idioti involvert. Det er historier om grenser som vi ikke er skapt for å krysse. Umenneskelige påkjenninger. Livet møter døden.

Kontrastene i artiklene er også absurde. Den ene er hovedsak, den andre en nesten usynlig liten enspalter. Den ene handler om en type heltedåd med en ganske flat og flau ettersmak, den andre om ekte mot. Den ene har happy ending. Klatreren viser «tommelen opp» fra sykesengen. Han ser veldig selvrealisert ut. Den andre artikkelen har bilder av livredde mennesker. Desperate av sult og vannmangel. Ingen helikopter leter etter dem. Ingen jeep bringer dem i sikkerhet.

Syke, syke verden.