Jeg har da rett til et privatliv.
Det var svaret jeg fikk da jeg spurte Storebror om vi skulle ta et heidundrandes skumbad i kveld.
Har man virkelig krav på privatliv når man bare er 135 cm høy, og fremdeles har justerbar strikk i midjen på buksene sine?
Jeg skal granske FNs barnekonvensjon i kveld.
Som tidligere nevnt er Lillesøster en bedårende mamma. Hun virkelig oppdrar sine barn, det finnes tydelige grenser, uendelig kjærlighet og rom for tilgivelse.
Det fasinerende er at blandt hennes utallige barn (Linda, Lillebror, Martin, Lisa, den andre Linda, Heidi osv osv) også finnes en gjeng ikke fullt sjarmerende småttinger. De kommer i ulike former; det kan være en pinne. En ball. Eller som i dag: en hårbørste. Disse «barna» får like mye kjærlighet og oppmerksomhet som vakre Lisa og naturtro Lillebror.
Ekte mammakjærlighet er helt betingelsesløs. Man kan se ut som en ball, eller oppføre seg som en hårbørste.
Betyr ingenting. Elskes skal de…
Ikke glem å støtte Røde Kors sin Mammakampanje!
At det man putter i munnen henger i hop med ens helse er vel ikke noen nyhet lengre.
Og jeg er opptatt av bra mat. For jeg vil leve lenge og være pigg nok til å legge meg i mine barns valg av kjærester, og være en frisk og sprek bestemor som gjør coole og halvgale ting med sine barnebarn.
Ikke minst er jeg opptatt av at mine barn skal få bra mat i seg. For de kan ikke velge selv. Og bra mat for meg er mat med minst mulig e-stoffer, transfetter og fargestoffer. Rene produkter vil jeg ha. Med naturlige ingredienser. På min jakt i mellom butikkhyllene slår det meg: Hvorfor er det så vanskelig å få tak i bra mat? De fleste foreldre ville jo med glede betale litt ekstra for en pølse med RIKTIG smak og MYE kjøtt? Eller fiskepinner med EKTE fisk? Vi hadde jo kjøpt det om det fantes. Eller hva med pinneis med bra råvarer og ekte sjokolade? Eller brus uten aromastoffer, kilovis med sukker og e-stoffer? Hvor vanskelig kan det være: vann+ fruktjuice + kullsyre. Hva med kjeks, som man gir sine barn av og til. Full av palmolje og syntetsiske smaker…
Den som kommer opp med god, nyttig kjeks full av nøtter og fiber kommer jo til å bli styrtrik…
Min idè: et butikkskonsept med BARE bra mat. Man slipper å lese innholdet på alt man kjøper. Kyllingen har hatt det bra, fisken kommer fra ekte hav, youghurten er fet og gjort på BARE syrnet melk og bær. Man samarbeider med bønder og matprodusenter i nærmiljøet, og bannlyser Toro, Findus, Tine og alle de andre som lurer oss til å tro at man spiser EKTE mat om man kjøper deres produkter!
Butikken heter Happy food.
Noen som er med?
Sitter du her og skjærer løk, mammaen min?
Nei, jeg sitter og gråter litt.
Hvorfor det?
For jeg savner pappaen min.
(lang tenkepause)
Hun holder sine små hender rundt mitt ansikt, legger sin panne mot min og hvisker alvorlig og trøstende:
Du kan få låne min, hvis du vil.
I går ved middagen sa Storebror: Jeg er forelsket i en jente i klassen.
Jeg sa jaha, og fortsatte på min falukorv.
Inni meg stormet og boblet det. Mitt hjerte hamret og danset disco.
Han er offisielt forelsket! FOR FØRSTE GANG!
Og jenta er så søt, så søt. Gutten har glimrende smak! Som sin far…
Men jeg kjenner min sønn. Det er derfor jeg holder inne discoen.
Han skulle forgifte meg om jeg brøt ut i et gledeshyl.
Det andre fantastiske som hendte var at han på morgenen i dag ba om hårgelé. Stilig, sa jeg tørt mens jeg plukket opp en skitten strømpe fra gulvet.
Og inni meg jublet jeg!
Han jåler seg jo for den søte jenta!
Trallala, så utrolig kjekk han er!
Mange utropstegn i dette innlegget. Men jeg er jo en veldig stolt mor/kommende svigermor!
Da får man rope litt…Jeg må jo få dette UT!
Håper av hele mitt mammahjerte at jenta faller for hårgeléen.
For ellers må jeg ta en snakk med hennes foreldre.
Eller?
Om du som leser dette tilfeldigvis er min mann og du undrer på om det er noe jeg ønsker meg til fødselsdagen,
så skulle jeg blitt skrekkelig glad for en date med deg. Inkl god mat og masse vin. Og barnevakt.
Og et kjøss.
Så var det min tur å fylle år.
Mine øyne møter mine øyne i speilet.
Hei. Der var du jo.
Tenk at man kan kjenne seg så ustyrtelig ulærd og ganske klok på en gang.
Levende. Fnisete.
Og enda være på vei mot førti i fin fart.
Trettisju?
Moi?
Tror jeg ingenting på.
mammatanker.wordpress.com 