Endelig hender det noe

I går var det to mystiske menn i en mystisk bil som lusket rundt i mitt nabolag og snakket et mystisk språk veldig høyt. Merkelig oppførsel på innbruddstyver, skal ikke de snike rundt med stripete trøyer og sekk på ryggen? Men min mentale tyvalarm gikk av uansett, av og til kjenner man bare at det er noe som ikke stemmer. Så jeg satte meg på trappen med penn og papir for å ta nummeret på bilen. Æsj. For nærsynt til å se et eneste tall. Men jeg kikket veldig strengt på B-gjengen da de kjørte forbi. Tenker det gjorde susen, de la nok ned hele innbruddsgreien etter det blikket. Kjente seg litt redd, liksom…

Storebror kom hjem mens jeg satt der å så grusomt farlig ut, og syntes dette var noe av det mest spennende som har hendt i hans liv så langt.
–Endelig! Han gikk rundt fra vindu til vindu og hviskepratet. Jeg gjorde også det. Svarte til og med på telefonen med en hvesende, lav stemme.
Vi måtte på butikken en tur, og både Storebror og jeg var overbeviste om at tyvene også var der. Vi snek oss mellom hyllene, og blinket til hverandre når to utenlandske turister stillte seg i køen. Det var sikkert ikke de dumme tyvene fra vårt nabolag, men NESTEN. Og det er bra nok, når hele verden plutselig er litt mystisk…Vi så mystiske biler på vei hjem, mystiske damer med mystiske barnevogner (med tjuvgods?), busser som kjørte mistenkelig fort…

Tyvene kom ikke tilbake, ikke tror jeg de brøt seg inn hos noen heller. I min noget dramatiske fantasi var de bare på sjekkrunde, det store raidet skjer nok i dag.

Naboen kunne fortelle at de hadde hatt en sabotasje på husalarmen i går. ALARMSABOTASJE. Det må vel være det mest spennenede ordet som finnes, hvertfall når man er ni. Gleder meg til  å fortelle Storebror det når han kommer hjem fra skolen. At det kan ha vært EKTE tyver vi så i går.

Tenker jeg setter meg på trappen med kaffen. Og tar fram mitt mutte, farlige blikk. Og venter.