Ut

Jeg skriver ikke så mye om Storebror for tiden.

Det har sin naturlige forklaring, han er nesten ikke innendørs.  Det er bare kompiser som gjelder. Sykkel. Pokemon. Lego. Harry Potter. Fotball.

Han vil ut.

Jeg registrerer at han har det veldig bra.
At han er brun og vakker.
At håret hans har vokst og lysnet så fint i solen.
At han er sprudlende og har skit under neglene og hull på alle bukseknærne.
At han eter som en hest når han av og til stikker innom.

Nå er han bare ni, og søker seg tilbake til oss når han trenger mat og trøst. Men tenk når han blir voksen og vi blir en slags kulisse i hans liv. Noe som bare er der.

Før trodde jeg at man elsker sine barn mest når de er små. Og søte. Men jeg merker jo at det virkelig ikke er sånn. Man bare elsker de mer og mer. Kjærligheten blir bare litt anderledes. Man betrakter mer. Litt i stillhet. Og elsker på en litt sårere, ømmere måte.

Det er kveld, og jeg har nettopp klødd han på ryggen og kysset han god natt. Pakket han godt inn i teppet og sagt takk for i dag.

Ennå i noen år er han min.