Fotballforeldre

Det finnes tre ulike typer foreldre på Storebrors fotballkamper:

Normalforeldre.
De skriker ikke. De gråter ikke. De er middels glade og ganske behersket. De fleste foreldre tilhører denne gruppen, heldigvis.

Ropeforeldre.
De kjenner at de må kommunisere med sine barn under hele kampen, ellers går det galt. De gauler ut sine tips og råd, gjerne ti sekunder etter at rådene hadde hatt noen innvirkning på kampens skjebne. De roper gjerne fra kioskkøen også, så fotballbarnet skal kjenne seg trygg på at de er der. Ingen barn hører på ropeforeldre. Aldri, faktisk. Håpløs strategi.

Gråteforeldre.
De roper ikke så veldig høyt, men vifter gjerne med armene og blir veldig berørte når det blir mål. Om de ropte skulle alle høre at de hadde en klump i halsen og kanskje synes at de var teite og sentimentale, det er jo bare miniputt-fotball. Og man har jo et image å vedlikeholde.

Det glitret i Storebrors øyne da han skåret mål i går, han la hodet på skakke og tittet stolt bort på oss.

Vi viftet og viftet med armene.

Feberjente

Vi har bestemor på besøk. Og en Lillesøster som er full av feber.
Hun sitter på mitt fang og titter med blasse øyne på besøket uten å si noe.

Og lillesøster som hadde planlagt så mye rampete aktiviteter til bestemor skulle komme…
Det som er bra når man sitter i sofaen med en febervarm liten kropp på fanget er at man ikke kan røre seg så mye.
Man springer ikke rundt og oppvarter gjester hele tiden.

Man sitter å prater litt tyst med gjester istedet.
Mye bedre. Det synes bestemor også.

Storebror vil så gjerne også ha en sleng med feber, så han kan få være hjemme. Men en eller annen feilkobling hos han gjør at han aldri blir syk.

I dag skal vi sette oss i den andre sofaen, tenker jeg.

Mjuke damer

Lillesøster har kåret sin favorittdame på barnehagen.
Motiv for førsteprisen er at dette er den mjukeste damen.

Sånn resonnerte min mann også da han letet etter kvinnen i sitt liv.
Han klemte på et antall (uvisst hvor mange) damer i noen år, og så valgte han den mjukeste.

Den satt

-Jeg synes du er så flink til å tegne, lillemor.
-Og jeg synes du er så flink til å bestemme alt, mamma.

Kan man med fullt overlegg være sarkastisk i en alder av fire år?

En aldri så liten hemlis

Storebror sier ikk når han skal si gikk.
Det er fordi vi synes han er så søt når han sier ikk, og derfor aldri har gjort han oppmerksom på det.
Vi ser på hverandre og smiler litt når han forteller oss hvilken kompis han ikk til etter skolen.

Hihi. Litt upedagogiske bøllestreker får man vel unne seg hvis man ellers er ganske ok foreldre?

Selfcontrol

–Men du og du, hvilket fint hår du har!
–Å takk, det var fint sagt.

Lillesøster leker frisør. Hun leker også frisørkunde.
Hun både klipper og blir klippet.
Genialt rollespill, hun har kontroll over HELE leken.

–Det blir femti kroner, takk.
-Du får tolv. Ha det så bra.

Hannah Montana, I love you

Jeg elsker alt som mine barn enes om.
Begge liker ABBA. Da kjører vi på med det. Chili con carne lages med glede, begge roper JAAA! Og jeg blir rørt av det sekundlange og flyktige samspillet dem imellom.

Og det eneste programmet min fireåring og min niåring kan enes om er Hannah Montana. Lillesøster fasineres av klærne, sminken, glamouren, de vakre sangstemmene. Storebror fasineres av de ekstremt søte jentene, barske karene og at alle har så morsomme kommentarer hele tiden.

Merkelig at ingen av mine barn fasineres av at Hannah og hennes morsomme venner klarer å snakke perfekt svensk mens leppene deres tydelig ikke henger helt med…

Uansett.
Storebror får sikkert et urealistisk bilde av at alle jenter skal se ut som dukker, og at kjekkasene (Storebror selv) skal ha slående kommentarer til absolutt alt.
Lillesøster tror alle jenter kan synge vakkert og at man får ha glitrende lipgloss, falske øyenvipper og tupert hår i barnehagen.

Jeg får ta tak i desillusjonene en annen gang.
Akkurat nå elsker jeg Hannah.

Ekte sportsglede

Når man springer på kveldene får det gjerne dukke opp en nabo idet man setter avgårde som en gaselle. Da hilser man med et målbevisst lite nikk, og håper at naboen tenker Wow, hvilken spenst! Hvilken fart!

Det er jo ikke sikkert det er det de tenker. Men bare det at jeg later som, er bra nok for meg.

At man møter en nabo når man springer betyr ikke alt. Ikke halvparten en gang. Men kanskje en 25-30 %?

Hint?

Noen har lagt et skrujern i min sminkeskuff på badet.

Et skrujern.

Sjansen er stor for at det er min datter, hun klarer ikke skru opp lebestiften helt selv. Men nød lærer som kjent naken kvinne å spinne, og jeg har tidligere funnet stikkeredskap som penner og hårspenner trykket godt inn i lebestiften. Og et skrujern skulle vel være det optimale redskapet for lebestift-vandaler.

Men tenk om det er min mann som prøver å si meg noe?
Som at han synes jeg ser litt sliten ut og trenger «reparasjon» via en romantisk spa-weekend med tangbad og algeterapi?

Og skrujernet bare er et morsomt og romantisk lite hint?

Sikkert.

Liv & leven

Niåringer produserer mye leven rundt seg uten å merke det selv. Kroppen rykker til, liksom. Armer og ben er bare tidvis under kontroll, og ut av munnen kommer det de utroligste lyder: froskekvekk, jeg-har-satt-en-støvel-i-halsen-piping, Donaldstemme, opera. Skrik og skrål. Og grimaser! På de fleste bildene fra i sommer vrenger han øynene og gaper!

Hva er det slags tull?

Kan det skylde en enorm hjerneaktivitet i denne alderen? At dampen bare må ut?

Nå er vårt eksemplar av en niåring på fotballturnering. Han har sovet over i en gymsal i natt, og kommer ikke hjem før i kveld.

Og det er så veldig, veldig stille her.

Ingen ramler av kjøkkenstolen, etterfulgt av lattermild rauting. Ingen leker gorilla i sofaen. Ingen gjør liggende moonwalk på stuegulvet.

Det er veldig ryddig her også, ser jeg.
Huff, så skrekkelig.

Gleder meg til han kommer hjem.