Økonomiblogg

I vårt hus ligger det småpenger over alt. På benker, i vinduskarmer, i kopper og på gulv. Vet ikke helt hvorfor, egentlig.
Men ihvertfall opphørte det brått da vi sa til Storebror for en tid tilbake at alle småpenger som ligger slengt på merkelige plasser skulle han få.
Huset er nå kjemisk renset for mynter. Han har samlet på seg en aldri så liten formue av kroner og femtiøringer i sin lille sparebøsse med kodelås.

Jeg kan koden på det låset.

Og rett som det er låner jeg litt gryn fra min sønn. Det er jo i teorien mine penger. Tenk om han visste at han har sponset både bleier, kaffe og gårdagens MCDonaldsmiddag.

Men rett skal være rett, jeg kompanserer med å legge femmere på vaskemaskinen i ny og ned.
Og de forsvinner alltid.

Man skal la barna ta del i familieøkonomien leste jeg her om dagen.

Ballongbekreftelse

Lat mamma i dag. Pappaen jobber overtid så vi tok middagen på McDonalds. Barna syntes det var helt ok, og tok med seg hver sin fargerike ballong da vi gikk. Med stooor, gul M på.

Forbaska ballonger.

Nå ser jo hele nabolaget at jeg ikke gadd å servere nyttig og hjemmelaget mat til mine barn, Lillesøster hang ut av vinduet og viftet med sin ballong da vi kjørte inn i vårt boligområde.

Hvor er ballongstativet når jeg kjøper økologiske gulrøtter og bananer?
Store, gule ballonger med «nærprodusert, ekstremt dyr purre», som mine barn kunne stått og viftet med en halvtimes tid ved veien der vi bor?

Har jeg en forretningsidé her?

Kil your darlings

Min mann er mer enn normalt kilen. Et kjærlig stryk over armen eller nakken får hjernen hans til å sende ut «du-er-i-fare,-kjemp-for-livet»-impulser, og jeg har mer enn en gang fått en riktig dask tilbake som takk for min kjærlighet.

Det er to ting som gjør det enklere, det ene er å forberede han: Nå blir det litt kroppskontakt her, elskling! Jeg skal ut med søppla og kommer til å klappe deg lett på armen idet jeg passerer.

Det andre er å dunke, klø eller klappe hardt istedet for å stryke. Da oppfatter ikke hjernen hans det som et kileangrep.
Dette er helt ok, men kan bli feil i en overfyllt butikk en lørdagsformiddag når jeg plutselig får behov for å vise min kjærlighet.
Schmokk!

På den andre side, det er bra med et våpen man kan ta frem når han ikke gidder å høre etter.

Visible

Jeg skriver mye om Lillesøster for tiden.
Det er fordi hun er i en veldig morsom fase. Hennes funderinger er så mange. Hennes reaksjoner på motgang og medgang i sitt lille liv er så eksplosjonartet. På godt og ondt. Hennes ordforåd er i rykende utvikling, og denne voksenhermingen som karakteriserer en fireåring er så fantastisk å få være med på.

Hun er veldig synlig med andre ord.

Fotballsøndag igjen. Kiosken var åpen, og Lillesøster maste HELE tiden på godterier, pølse, kake, brus. På hennes hundre søknader fikk hun to positive svar, resten ble avslått. Pølse og juice ble det.
Etter kampen da jeg og Lillesøster gikk hand i hand mot bilen, viftet hun plutselig med en ketchupfinger og sa med lett irritert mammastemme:

Du. Neste gang vi er her, vil jeg ikke ha noe av denne masingen om at jeg ikke får noe i kiosken.

Drømmemannen?

I natt drømte jeg at jeg var ute på seiltur med min mann. Plutselig parkerte vi ved en liten øy. Han lokket meg i land, og sa vi skulle spise middag der.
Jeg hoppet glad og sulten over svabergene. Og da stakk han. Jeg sto der og så gleden i øynene hans da han seilte sakte og stille avgårde.

Hva i helsike mente han med det der?
Jeg er ennå litt mutt.

Hva man derimot ikke får

Man får knekke egg.
Men man får ikke knekke dyr og mennesker.

Tre minutter senere sov hun.
Min trillrunde lille skatt.

Filleting

Men hva i all verden skal Lillesøster ha på seg når det er fotografering på barnehagen neste uke…

Sånne ting kan man ligge å fundere på med vidåpne øyne midt på natten, stirrende lett panikkslagen opp i taket.

Jeg har det kanskje for bra?

Gi meg en tirsdag

Det er noe herlig befriende med hverdager. Og jeg tror det er det at man slipper å velge hva man skal gjøre. Alt er et system som skal funke, valgene man tar er innenfor herlige rammer. Rutiner gir meg trygghet. Lørdagmorgenens hvite, uskrevne ark kan for meg være en stressfaktor. Vi omgir oss med så mange valgmuligheter. Vi kan gjøre hva vi vil.

Å, lørdag? Da kan vi bake, lese, bygge lego, gå på kino, rydde, male, flytte, skille oss, steke pannekaker. Vil du sitte på en stol, ligge på en spikermatte, gynge i en hammock, hoppe på en trampoline eller lene deg mot veggen? Latte, espresso, cappuccino, americano, store bønner, små bønner, bønnefri, med eller uten kaffesmak?

Velg. VELG. VELG, DA!!

Gi meg en tirsdag og en kopp kaffe. Svart, takk.

For lite oppmerksomhet på dagtid?

Hopp i seng nå, sa Pappaen til sin overtrøtte datter.
Veldig smart ordvalg.
Hopp hopp hopp…

Og i det andre rommet ligger Storebror og drar seg i nese-skjelettet og funderer over hvor mange dager man egentlig lever.

Mandag, klokken er 21.23.
Hva var det i den kveldsmaten?

Fin søndag

Gröna Lund i går.
Lillesøster likte ikke karuseller. Hun snurret i en stor tekopp med armene i kors og verdens sureste trutmunn.

Storebror var så lykkelig at han spydde. Jeg fikk presset hodet hans inn i en sånn søppelboks med åpningen på siden, rett før det sprutet ut over køen til karusellen.
Folk tittet rart på oss. De kunne jo ikke vite at denne lille mannen ofte reagerer på denne måten når livet er på sitt absolutt beste.
Feeerdiiiig, ropte han muntert inne i søppelbøtten.

Fintfint hadde vi det.
Ved frokosten i dag funderte Storebror over hvor nær døden han egentlig var (regnet i prosent) oppe i karusellen.
Og Lillesøster skred ned trappen, og krevde at jeg hilste både på henne og den rosa heliumballongen.
Hennes nye bestevenn.