Små mennesker

Jeg har lagt merke til at hvis jeg setter meg ned på huk i barnehagen blir jeg automatisk omringet av små mennesker. Det er noe med det der å komme i nivå med dem som de liker. Man får øyenkontakt. Veldig morsomt, synes jeg.

Lillesøster har en tendens til å ville krangle med moren sin ti minutter før middagen er klar. Og da står jo jeg med ryggen til og visper eller hakker, mens jeg prøver å skli elegant rundt konflikten. Alt hun ser er en stresset mammarumpe.

I går satte jeg meg på gulvet mens hun raste over at hun ikke fikk spise masse kjeks rett før middagen.
Haha. Hun måtte bort å klemme meg på kinnene og legge pannen mot min. Jeg satt jo så høvelig til for det.
Og vi ble faktisk fort venner igjen. Suss og klem.

Jeg så andre ting også mens jeg satt der. Gulvet trenger desperat en vask. Og noen har tørket snørr under spisebordet.