Og så kjærlighet

–Mamma, du er månen som lyser og hjerte. Og så kjærlighet.
–Og du er solen og glitrende sommerfugl. Og så kjærlighet.
–Har sommerfuglen lyseblå vinger som blinker?
–Jepp.
–Og litt lilla på kanten, liksom?
–Klart det.
–Ok, da.

Små mennesker

Jeg har lagt merke til at hvis jeg setter meg ned på huk i barnehagen blir jeg automatisk omringet av små mennesker. Det er noe med det der å komme i nivå med dem som de liker. Man får øyenkontakt. Veldig morsomt, synes jeg.

Lillesøster har en tendens til å ville krangle med moren sin ti minutter før middagen er klar. Og da står jo jeg med ryggen til og visper eller hakker, mens jeg prøver å skli elegant rundt konflikten. Alt hun ser er en stresset mammarumpe.

I går satte jeg meg på gulvet mens hun raste over at hun ikke fikk spise masse kjeks rett før middagen.
Haha. Hun måtte bort å klemme meg på kinnene og legge pannen mot min. Jeg satt jo så høvelig til for det.
Og vi ble faktisk fort venner igjen. Suss og klem.

Jeg så andre ting også mens jeg satt der. Gulvet trenger desperat en vask. Og noen har tørket snørr under spisebordet.

Glitterpappa

Når Lillesøster spør pappaen sin om noe som hun egentlig vet at hun ikke får, har hun kommet på et bedårende lite triks.
Søte glitterpappa, skal ikke vi to bare ta å spise litt sjokolade nå?

Funker nesten hver gang.

En vakker historie

Dette er noe som hendte for noen år siden, og som jeg plutselig kom til å tenke på her en dag. Historien gir meg fremdeles en liten tåre i øyet.

Storebror var fem. Til sin store sorg hadde han sparket en ball rett inn i kaminen i stua, så glasset knuste i tusen biter.
Det var ikke det at vi ble sinte, det var faktisk et av hans første riktig bra spark, om man skal være ærlig. Og han skåret jo mål. Men han var så redd for at mannen i kaminbutikken skulle spørre hva som hadde hendt da vi sto der og skulle kjøpe nytt glass.
Storebror sto stille og bedrøvet ved siden av sin pappa i butikken, da Pappaen sa til mannen bak disken:

Vi må ha nytt glass til kaminen i stua, for en av oss har sparket en ball inn i det gamle glasset og knust det. Men vi kommer ALDRI til å fortelle hvem av oss det var som gjorde det.

Øynene til Storebror lyste av stolthet over sin fineste, fineste pappa. De har alltid vært nære hverandre. Men jeg tror at de i det øyeblikket kom enda litt nærmere.

Mannen i butikken hadde INGEN anelse om hvem det var som hadde sparket en ball inn i kaminen.

Mammatanker

Jeg elsker å betrakte mine barn. Sitte litt på avstand å bare se dem i en sammenheng. I diskusjoner med venner. Eller langt inne i en egen fantasiverden. Syklende. Eller kranglende. Og alltid så utrolig levende.

Her og nå.

Og så synes jeg at de er så vakre. Nakkene. Nesene. Hakene. Alle disse detaljene som jeg kjenner hver eneste lille millimeter av.

Da Lillesøster ble født var jeg overbevist om at alle de andre nyforløste mødrene syntes mitt barn var den fineste. At det var ren misunnelse jeg så i ansiktene deres når jeg vaggende passerte i korridorene.
Og de tenkte kanskje det samme om sitt barn?

For det er vel ikke bare jeg som er totalt på tuppa, galen forelsket i mine barn?
Kommer jeg til å være det hele livet?
Vil jeg alltid betrakte dem på avstand?
Kysser man pannen på sin sønn når han er 43 og har kone, barn og helskjegg?

Slike tanker kommer gjerne når man sitter på en benk og titter.
Mammatanker.

Hva jeg ser som ikke du ser

Jeg har nettopp sendt en liste på mail til min kjære som har tittelen HVA JEG SER SOM IKKE DU SER.
Dette kunne vært tittelen på et dikt, og handle om alle disse attraktive detaljene hos han (moonwalk?) som jeg beundrer i smyg fra sofaen. Eller mailen skulle kunne handle om framtiden vår, alle fantastiske muligheter vi har og styrken han gir meg bare ved å være i nærheten.

Nei tenk, for at det er ikke det.

Det er en liste over alt av husarbeid som jeg ser men som han OVERHODE ikke registrerer: Tannkrem og hår i vasken. Tomflasker i lassevis. Kjøleskap som trenger å renses for gamle agurker med stigende intelligens. Listen er lang, den hadde tretten punkter tror jeg. Trykker man ekstra hardt og aggresivt på tastaturet når man skriver lister, fatter mottageren poenget med en gang. Hans mailprogram spytter (Uttales schpyttterr) ut listen til han, liksom.

PMS, jeg?

Midt i uka

Trøtt familie innflettet i hverandre i stor sofa etter kveldens middag.

Hverdagskveld.

En liten rygg blir klødd. En tåfisfot blir høflig flyttet på.
TV-programmet er midt på treet interessant. Kaffen er midt på treet god.
Vi er midt på treet i godt humør.

Midt i uka.

Mine barns far reiser seg for å gå på do.
Og han velger da å moonwalke ut av stua!

Baklengs forsvinner han inn på badet, med det ene øyebrynet løftet og i alvorlig konsentrasjon. Jeg blir fnisete og imponert.

Her har jeg levd med han i årevis, uten å vite at han kunne moonwalking!
Den karamellen har han sugd på gjennom alle disse år.
Og valgte altså å avsløre talentet en midt på treet onsdagskveld i september.

Og det er alt som skal til for at jeg skal kjenne meg heldig.
Kjenne meg glad. Håpefull. Og litt sjenert.