Archive for oktober 2009

Fobi

oktober 29, 2009

Badeland, ungene jubler.

Jeg kommer ALDRI fortelle mine barn at jeg hater offentlige bad. Det er det nærmeste jeg kommer angst, tror jeg. Og angst handler om å lukke dører rundt seg som før var åpne. Jeg nekter å lukke denne døra. For mine barn elsker badeland nesten like mye som de elsker julaften. Derimot har jeg laget en mental overlevelse-ABC som hjelper meg gjennom slike skrekkelige dager:

1. Sko på. Da er du aldri i kontakt med gulvet.

2. Tenk ikke at alle 850 barn helt sikkert tisser i bassenget bare for at man selv gjorde det når man var liten. (Selv om sjansen er enormt stor for at de gjør det. Klart de gjør det. Toalettene er alltid tomme.)

3. Lukk munnen. Da slipper man å fundere på hvor det håret du kjenner på tungen kommer fra. Om Storebror og Lillesøster lurer på noe, skriv små morsomme lapper.

4. Skrik ikke «Opp med handen de som ikke har vasket seg ordentlig!» til alle som er på vei ned i bassenget. Ingen kommer til å rekke opp handen.

5. Fokuser ikke på brunsvarte prikker i bassenget. Kis med øynene under hele bassengtiden, da blir opplevelsen udetaljert og ren.
En variant er å ha på seg dykkebriller på vrangen. Da ser man fint lite.

Det eneste jeg synes er positivt med hele skiten er at vi blir klorbleket. Lysende hvite som laken kjører vi hjemover på kvelden.
Noen fornøyd over fartsrekorden i sklia, andre glad for at dagen er over.

God venn

oktober 27, 2009

Storebror lærer sin kompis reglene på et spill de spiller.
Han forklarer rolig og pedagogisk.
Når kompisen ikke forstår, forklarer Storebror igjen.
Stopper opp av og til og spør om kompisen henger med.
Kompisen spør samme spørsmål tre ganger,
Storebror forklarer på tre ulike måter.

Når de endelig er klare for å spille har det blitt
for sent og kompisen må gå hjem.
I det han går hører jeg Storebror si:

Du er flink til å lære deg regler.

Tålmodig og generøs.
To fine egenskaper å ta med seg i livet.

Nå skal jeg bare lære han å håndtere
vaskemaskinen og lage vaffelrøre.
Da er han klar for de fleste utfordringer.

Det tar heldigvis årevis.

Hjemme alene

oktober 23, 2009

Lillesøster ville ikke være med til barnehagen i dag morges.

–Bare gå på jobb du, mamma.

I det jeg kledde på meg ytterklærne ramset jeg opp at hun ikke fikk røre komfyren, ikke se på tv hele dagen, ikke åpne døren for tyver og troll og at det finnes bananer i kjøleskapet om hun skulle bli sulten.

–Ok, sa hun med store, forventningsfulle øyne.
–Sees halv fem, sa jeg da jeg lukket døren.

Bak hushjørnet ventet en mutt mamma på at hennes fireåring skulle komme springende ut å rope –Mamma, jeg bare tulla! Hjelp meg med støvlene!

Men hun kom ikke.

Jeg smugtittet inn vinduet, hun hilste lykkelig på bananene i kjøleskapet. Hun ble ikke grepet av panikk som jeg hadde trodd. Det var det jeg som ble.

Jeg ringte på og overtalte henne til å bli med sin stakkars, ensomme mamma.

Forhåpentligvis var dette et bevis på at jeg har en trygg og selvstendig liten jente.
I verste fall et tegn på at hun kjenner at hun er klar for å stå på egne ben og at nå er det rake veien ut i verden. Uten mamma.

Vent i såfall en 10 15 20 år, lille venn.

Om det lille

oktober 22, 2009

Man går inn i faser og prosjekter i livet med mer eller mindre forventninger. Og jeg synes at denne kraften er litt undervurdert. Manges bitterhet, skuffelser og sorg bunner i at ting ble anderledes enn man forventet seg.

Nå mener jeg ikke at man for eksempel skal forvente at maten på restauranten smaker for jævlig bare for å bli lykkelig når den smaker bra. Eller forberede seg på at kjæresten blir utro, for å bli stum av beundring når han ikke er det.

Men ta for eksempel småbarnsperioden. Om man forventer seg at man skal ha tid og ork med å holde huset tipptopp, at man skal våkne uthvilt halv ti av at en glad baby babler i barnesengen (på sitt eget rom selvfølgelig) og at man skal ha kontroll på enhver uventet situasjon, blir man bare SKUFFET. Å kjenne seg sliten og mislykket tar enormt med energi.

Går man inn i oppgaven med en visshet om at man periodevis kommer til å gå inn og ut av trøtthetskoma, man kommer til å la klærne tørke i vaskemaskinen noen ganger og ta på seg strikkelua i juni på tredje dagen fordi man ikke har fått vasket håret, da er man bedre forberedt på det som måtte komme. Og da, mine venner, klarer man å glede seg over DET LILLE, det der fantastiske som man bare ser når man er ved godt mot:

At om man smiler til en lynforbanna treåring så smiler hun tilbake til slutt.
At det faktisk finnes noe komisk med at åtteåringen veltet en liter melk i
kjøleskapet, men skyndte seg å smelle igjen døra så ingenting kom på golvet.
At toåringen er hjelpsom og ikke utakknemlig når hun vasker de nye vottene sine i toalettet.

Altså: LEGG AV OG TIL EN DUK OVER DEN SKITNE OPPVASKEN, OG FRYD DEG OVER AT DUKEN ER VAKKER.

Heldigst

oktober 20, 2009

Tenk, at man kan sitte på jobb og plutselig komme på at man kjenner
to små snørrunger, og bli fullstendig varm i magen bare for at de finnes.

VIte at kvelden blir fyllt med rot, latter, barnetv på for høy volum, oppvask,
«Single Ladies», kaotisk yttergang, lekser, putekrig og fotballtriksing på kjøkkengulvet.

Og kjenne at man ikke skulle ville bytte med noen i hele verden.

Beste mor

oktober 19, 2009

Bestemor har sendt gaver til oss.
Helt spontant og uten grunn. Ingen bursdag så langt øyet kan se.

Det var fine små ting: ullvotter, fenalår, drops og smykke til Lillesøster.
Hun hadde skrevet små personlige meldinger til barna på fine små kort.

Barna jublet over den store konvolutten i postkassen.

Hæ?
Pakke til oss?
Hvorfor?

Det er logisk.
Skal man virkelig bare feire barna til jul og bursdag,
to små dager på et helt år?
De er jo fantastiske hver eneste dag.

Den der skal jeg faktisk kopiere når jeg blir bestemor selv.

Lille mann

oktober 18, 2009

Han er ni år.
Har tøff, ny jakke.
Langt hår som krøller seg i nakken.
Bukser med sægg.
Han beveger seg som en minifjortis:
subbende steg, knikser med nakken
for å rette på luggen, tomlene i lommene.

I en butikk ser han et kosedyr, en liten,
myk hundevalp med store brune øyne.
Han holder hunden tett inntil seg, stryker
den over hodet og småprater med den.
Legger den fra seg, men plukker det opp igjen.
Flere ganger.
Legger den fra seg igjen. Går mot kassene.
Snur, går tilbake.
Løfter opp hunden og klemmer den.

Jeg sier at han kan få kjøpe hunden om han vil.
Jeg ser tårene i øynene hans.
Nei takk, sier han stille.

Ikke så stor.
Ikke helt liten.
Midt imellom.

Var det seg selv han så i den lille valpen?
Tok han farvel til en del av seg selv der i butikken?

Sesongens råvarer

oktober 18, 2009

–Hva spiste du til lunsj i dag, Lillesøster?
–Fisk. Og snørr.

Glam

oktober 13, 2009

Jeg har kjøpt glitterlim.
Lillesøster elsker å pusle med saks og papir,
klistermerker og glitter.
Konsekvensen er at det er glitter over alt.

I ansiktet på min trøtte,
litt småsure mann også.

Haha.
Jeg synes det er helt genialt.
Lilla og juletregrønt.

Den mannen kan få meg i så utrolig godt humør.

Man skal unne seg litt luksus i hverdagen

oktober 12, 2009

Velkommen!
Spabehandling på Lillesøsters privatklinikk.

Først litt massasje med en gammel fotfil i håret.
Og så litt vått dopapir på begge armene.

Er det deilig, mamma?
Mmmmm, nydelig. Jeg sovnet nesten.