Ny jakke til Storebror i dag.
Herregud, så fin han er.
Jeg sirkulerer rundt han i butikken.
Jeg roper ojojoj, og klapper ivrig i hendene.
Har jeg verdens fineste sønn?
Jeg bare spør?
–Den var ikke utenfor, sier Storebror.
–???
–Ballen. Den var ikke utenfor streken.
Han snakker om Henke Larssons annulerte mål
i Danmark-Sverige kampen sist lørdag.
Selvfølgelig.
Min egen lille fotballidiot.
Nå også med fin skinnjakke.
Jeg mister så mye hår for tiden, mulig jeg må ta vitamintilskudd? Jeg har så tjukt hår at jeg kan høre hårstråene falle i gulvet. Dunk.
Snart blir det kaldt, jeg behøver håret mitt, tenkte jeg surt.
Helt til jeg kom på hvor morsom jeg kommer til å se ut om en måned når det nye har vokst ut en centimeter mellom alt det andre lange.
Da ble jeg veldig glad igjen.
Min mann står som sagt opp veldig tidlig, muligens midt på natten. Det er ikke ofte jeg har sett han sovende i morgenlys.
Min start er senere og mjukere, og inkluderer å få barna avgårde. Jeg synes jeg har den fineste morgenen i hele verden. Min mann synes sikkert at han har det.
Vi har en kaffetrakter som slår seg av automatisk etter to timer. Eller, det gjør kanskje alle traktere?
Og plutselig i dag morges innså jeg at jeg vet når min mann står opp. Formelen er «Klikk» minus 2 timer minus 10 minutter dusj.
All denne informasjonen rett foran nesen på meg, og her har man gått rundt uten å vite i årevis.
Nå kan jo denne infoen oppfattes som litt enveis. Det skulle jeg kunne løse lett: Jeg bare slår nummeret på hans mobil, og lar det ringe tre pip, før jeg legger på.
Det betyr jo «jeg er våken, kjære. Og jeg vet selvfølglig når du våknet også…»
The power of knowledge is incredible.
Vi glemte å gifte oss!
Hun er tilbake fra kjærlighetsferden.
I et sekund vurderer hun å gå tilbake.
Hun sparker av seg støvlene og setter seg foran barn-tv istetdet.
Æh. Vi tar det en annen gang.
Hun feier forbi meg på kjøkkenet med kort sommerkjole over ullbuksene. Hun har blomsterkrans i håret.
Jeg går til kjærligheten, sier hun idet hun smeller igjen ytterdøren. Jeg ser ut av vinduet at hun marsjerer målbevisst bortover veien.
Jeg går ut ifra at det er nabogutten hun skal til. Hennes kommende ektemann og framtidige far til åtte adopterte barn fra Afrika.
Hun er fire år. Hadde hun vært fjorten, ikledd samme mundur og med samme agenda hadde jeg garantert sprunget etter henne og dratt henne hjem igjen etter blomsterkransen.
Den tid den sorg.
Gå til kjærligheten, du lille fine jente.
Gi mamma et kyss nå, lillemann.
Hva får jeg for det, da?
Muligens juling.
De fleste depresjoner kommer på våren. Ikke på høsten, som man skulle tro.
Under sommerhalvåret skal man være så tilfreds. Man skal springe i sprederen med barna. Man skal bli nyforelsket i sin kjære, og sitere ofte og høyt fra alle bøkene man har hatt tid å lese. Det skal være fantastiske salater og mengder med is, og på grillen skal det ligge halloumi. Man skal omgås. Og fotografere at man omgås. Dokumentere lykken.
Dørene er åpne. Man er så naken. Det er tid for å sammenligne seg med alle andre nakne mennesker med åpne dører. Er det rart man blir deppa.
Nå er det høst. Og man kan tillate seg å være introvert, vende seg inn i sin sjel og opp i sin sofa.
Låse dører, gjemme seg under pledd og tykke klær. La legghårene gro i ro og fred. Man trenger ikke å råelske sin mann, bare sånn der akkurat passelig. Sånn at det rekker til våren. Ingen forventer at man skal være spontan, sosial og morsom.
Man kan tillate seg og være trøtt og småsur under pleddet. Ingen ser jo det. For det er så mørkt.
Ahh. Fine høsten.
Lillesøster vil flytte til sine kule kusiner.
Men kommer du ikke til å savne din elskede lille familie, spør jeg trist.
Slapp av, jeg kommer på besøk av og til, svarer hun trøstende.
Hun har veid for og imot. Kusinene har søte, levende kaniner. Og akvarium. Vi har tannkrem med fluor og ryddetid.
Klart vi tapte.
Men de kaninene kan ikke ALLE sangene i Kardemommebyboken.
Som din kjære lille mamma kan.
Tenk på det du lille dame, når du sitter der borte og …bor.
Bloggtørke, folkens.
Det kan komme når livet snubler framover litt for fort, og man ikke tar seg tid til å observere og fundere.
Det kan også komme når det ikke hender så mye, barna kommer ikke med ett eneste gullkorn fra sengen på kvelden, og det er umulig å få med min elskede på en saftig krangel man skulle kunne blogge om.
Eller så oppstår bloggtørket fordi IDOL-sesongen er i gang. Og de kjører HVER KVELD istedet for hver fredag, som i gamle dager.
Jeg ser og ser. Og blir litt…tom. Jeg går på autopilot. Akkurat som førtiende sesong av programmet jeg ser på!
Om jeg har vurdert å gjøre noe annet på kveldene enn å stirre tomt på IDOL?
Nei, er du gal. Jeg har jo gledet meg hele sommeren.
mammatanker.wordpress.com 