Vi har kjøpt ny bil! Ren, velkjørt og bare tre år gammel.
Lillesøster er overhode ikke imponert:
Stakkars lille bil, ler hun småarrogant. Hun er jo tross alt et helt år eldre enn bilen. Du fatter jo absolutt ingenting, så liten som du er. Hva heter du? Hva? Volvo? Neineinei, lille venn. Det kan man ikke hete. Du heter Ida.
Hun valser videre i livet.
Med lille, barnslige Ida (som ikke kan en dritt)
kjører vi til Norge i morgen tidlig.
VI gleder oss veldig alle sammen.
Sees til neste år!
Det som er så bra med å lage sin egen kalender er at man plutselig kan bestemme at den bare skal ha 23 luker.
Eller så kan man bestemme at tips nummer 24 er at man ikke må finne på å blogge på julaften.
Ja, det var sånn det var.
Nå er det vår snart, venner. Om en tre-fire små måneder.
I dag la Lillesøster til et bilde i minnet sitt som hun kommer til å ta fram hver jul når hun selv blir voksen:
Mamma som stryker duk.
Hun så på meg med store øyne, så nesten litt redd ut. Dette hadde hun aldri sett før. Jeg så at jeg gjorde inntrykk. Og jeg strøk og strøk.
Tips: Lag ritualer og tradisjoner med barna. Det knyter oss sammen. Jeg tror ikke det behøver å være julelysstøping, julegarnfarging eller egenproduserte julegardiner med potettrykk. Kanskje det duger med pepperkakespising, snøballkrig eller et langt julebad.
Eller juledukstryking.
Stopp tiden.
Nå.
Når alt er bra.
Og snøfnuggene er gigantiske, sløve og eventyrlige.
Når det lukter grønnsåpe både her og der.
Alt er ferdig innhandlet.
Og juletreet er nesten helt rakt.
Stopp nå,
når min elskede, trøtte mann
plystrer litt over noen dager kommende fred.
Haha. Han har humor, den mannen.
Når mine vakre unger bobler over,
og er så full av latter og spenning
at de ikke kan sitte stille.
De vet at vi vet.
At vi har regien på julen.
Og de stoler fullstendig på
at vi kan gjøre denne tiden magisk.
Så stopp tiden.
Nå.
Det var et tips.
Til de/den som eventuelt måtte inneha den kompetansen.
Tipper det er mange stressede foreldre rundt omkring i disse dager. Som jeg har fundert over før: dagens foreldre er så dyktige. VI skal klare alt! Og nå gjelder det å lage den mest tradisjonsrike og hjemmekokte julen av dem alle. Det er viktig for at barna skal ha det bra. Tenker vi. Mens vi sylter, salter, baker, vasker, polerer og stryker.
Og alt barna vil er å få mer av vår tid. Jeg sier det igjen. Barna vil bare være sammen med oss. Tid til å snakke sammen. Tid til å spille spill. Tid til å la frokosten gå over i lunsj. Jeg er ikke et spøtt bedre enn noen andre. Akkurat nå funderer jeg over om jeg skal ta et skippertak i boden mens jeg enda holder på med juleforberedelsene. Mellom gavehandling og vasking av golv, får det bli da.
Helt utrolig dustete tanke. Jeg ser det selv nå når jeg leser dette. Jeg hopper elegant over julestemning i boden. Satser heller på å slå ungene i yatzy i morgen.
I fjor på denne tiden dro hele fine, lille familien på skøytetur, med niste og varm sjokolade i sekken. Min mann lo høyt av stilen min, påsto at jeg så ut som en klønete kalv på tynn is. Jeg ble så forbannet at jeg dro av meg skøytene, kledde på meg skoene og kastet skøyene i søpla på parkeringen. Jeg satt med furteleppe og armene i kors i bilen, og bedyret at jeg aldri skal gå på skøyter mer.
Men nå er jeg glad igjen. Og det hadde vært så utrolig fint med en skøytedag i det vakre vinterværet vi har nå.
Tips: Kast aldri fine skøyter i søpla pga svensker med dritdårlig humor. Du kommer bare til å angre. Trekk heller pusten og tell til ti.
Telle til ti-trikset kan brukes på barn med elendig humor også.
Og dette tipset var mest til meg selv, kjenner jeg.
Sov. Det er alfa omega for at vi skal kunne funke gjennom dagen med små barn, og være «med». Søvnbrist gjør oss triste og motløse.
Hent inn besteforeldre, tanter, onkler og naboer. Og sov når barnet sover på formiddagen.
Jeg drømmer om et barn til. Kjenner at jeg har plass til en slæddis til i mitt liv og i mitt fang. Jeg har glemt både skrekkfødsler og kolikksmerter, og at jeg en gang for snart fem år siden skrek at dette skulle jeg ALDRI gjøre igjen. Borte vekk, har aldri hørt om det. Men våkenetter klarer jeg ikke lulle bort. De husker jeg for godt. Trøttheten som er så sterk at man har fysisk vondt. Apatien. Hadde det ikke vært for trøttheten…
Men. Nå har jeg jo nettopp tipset om at man kan låne ut ungen til naboer og familie. For et fantastisk tips. Den tar vi.
Nå skal jeg printe ut tipset og teipe på kaffetrakteren. så min elskede kan lese i morgen tidlig når han står opp. Og jeg sover.
Hva da?
En verdifull erfaring jeg har fått i mitt liv som mamma, og da spesielt når det kommer til min ganske-mye-over-middels-temperamentsfulle datter er som følger:
Om jeg forbereder henne på kommende hendelser blir hun ikke så eitrende forbanna når selve hendelsen inntreffer. Hvis hun blir informert ti minutter før vi skal kle på oss å kjøre til butikken, blir det lettere å avslutte leken for henne. Hun blir forberedt. For jeg opplever at hennes eksplosjoner ofte handler om at hun blir avbrutt i det som hun holder på med.
Og å lage avtaler med henne funker også nå. Veldig bra. Nå går vi inn på lekebutikken. Legger du deg ned på gulvet å skriker kommer vi til å gå ut igjen. Men om du er gladfis blir mamma gladfis også, og da kan vi være der inne så utrolig lenge. Vil du det? Klart hun vil det. Og vi går hand i hand inn med en avtale vi har signert begge to.
Funker dette hver gang? Nei.
Annenhver gang? Nei.
Men kanskje en av ti ganger går det igjennom. Og for meg er det motivasjon nok til å kalle det et bra tips.
Her er et bonustips: Om du skriver julekalenderblogg, og en kveld høylytt sovner klokken ni istedet for å blogge skjønne tips, skru klokken tilbake på pcen når du blogger dagen etter. Da får du rett dato på innlegget.
Lov ikke mer enn du kan holde. Og hold det du lover.
Skal vi lære trollene våre å være ærlige og respektfulle må vi selv utøve disse kunstene i familien. Vi kan rope så høyt vi bare vil om hvordan man bør oppfører seg mot hverandre. Men det er hvordan vi selv agerer som gjelder for barna.
Snart jul. Det er bra. For jeg har snart ikke flere kloke tanker til tipskalenderen. Jeg er jo tross alt bare 37 år.
Ikke så langt kommet, med andre ord.
mammatanker.wordpress.com 