Årets morsomste mammablogg 2009

Min lille blogg har blitt nominert til «årets morsomste mammablogg» på en fin site som heter Foreldremanualen.

Det gjør meg fnisete og ydmyk.
Litt redd og taus.
Sky og forlegen.

Bare tulla.

JUHUUUUUUUUUU!!!
HIHAAA!
INN Å STEM PÅ MAMMATANKER, FOR HELVETE!
MIN BLOGG HAR BLITT NOMINERT!
MIN!

Jeg gestikulerer og prater for høyt, og skriver rødmusset autografer til mine totalt uinteresserte barn.
De fatter ikke at autografen kan være verd en hel del i framtiden.

Så utrolig spennende dette var, da!

Lillesøster forteller hva som egentlig hendte:

Jeg ramlet da ikke av stolen.
Det var stolen som ramlet av meg.

Holder den virkelighetsoppfatningen i lengden?

Nei, jeg kjørte aldeles ikke på naboens hund.
Det var den som sprang rett på bilen min.
Eller:
Nei, jeg stjal ikke denne sykkelen,
det var faktisk sykkelen som stjal meg.

Diva.

Fisefin

Hun hater meg.

Storebror slapp uten forvarsel en flott fjert akkurat i det han passerte sitt hjertes utkårede i korridoren på skolen.

Og nå henger han med hodet. Det der var dråpen i begeret. Spikeren i kista. Det er bare å kaste inn håndkleet. Hun kommer ALDRI bli forelsket i meg.

Men dine fiser er jo fabelaktige! Tøffe jenter fiser heller tilbake! Det kan jo til og med hende at hun trodde at det var skoene dine som knirket! Jeg vil så gjerne trøste han. Få han til å le. Fjerting er jo det morsomste vi vet her i huset!

Men han vil ikke trøstes, vil ikke le. Han vil være i fred, fundere selv. Antagelig banne litt i smug. For så å rette seg opp i ryggen å gå videre.
En erfaring rikere.

Selvstudieveiledning

Lillesøster: Jeg vil bli prest når jeg blir stor.
Jeg: Så flott! Vet du hva prester gjør, da?
Lillesøster: Nei, det vet jeg jo ikke.
Så derfor blir jeg nok heller frisør.
For de klipper med saks, og det kan jo jeg.

Klart du kan.
Du kan jo til og med klippe rakt med lukkede øyne,
har jeg sett.
Nisje, javel. Men veldig sjarmerende og helt eget.

Som du, lille kloke damen min.

Tause entusiaster

Ikke et vondt ord om langrenn. For mennene i mitt liv, den lille og den store, elsker langrenn.

I går gikk de en mil på ski. EN MIL. Som i ti tusen meter. Rett fram. Uten motiv. Etterpå satte de seg i sofaen for å se på…ski. De satt tett sammen, stille som mus. For det er ikke mye å rope for når man ser på langrenn. Det er bare mennesker som går på…ski. Man løfter armene annenhver gang og rører bena framover annenhver gang. Bare når noen ramler og knekker staven eller lårhalsen hoies det litt der oppe i sofaen. Men det hender heller sjeldent. For det meste er mine to menn veldig stille. Det er fint når de sitter der i stilongsen og er stille. Jeg vet hvor de er, jeg vet at de koser seg og jeg vet at denne felleskapen er gull verd.

Men.

Når nyhetene gikk senere på kvelden i går, skrudde de opp lyden på full styrke for å se «highlights» fra langrennet de hadde sett tidligere på dagen. De satt lett framoverbøyde i lyttestilling for å demonstrere for meg og skravlebøtta Lillesøster at det de behøvde akkurat nå var en oppsummering. Av folk som suser forbi kameraet. På ski. Uten at det skjer en jækla ting. Ikke så mye som et lite stavbøy, engang. Reprisen, med andre ord. Som å ville se reprisen på et rulletrappopptak i et shoppingsenter.

1. Jada dere får se på ski. Men dere får ikke se reprisen.
2. Eller dere kan få se reprisen. Når langrennsprodusentene ser verdien av å legge inn litt filmtriks i denne reprisen. Litt intriger, kanskje? En og annen full finne i løypa? Artigere spor med fokus på skræving?

Nyttårsfortsett:

Tenk at man etter en fet og sløv jul skal granske seg selv og hoste opp overambisiøse nyttårsforsetter, om forandring hit og skjerpings dit. Det funker jo ikke. For meg blir like håpløst som at hver gang jeg kjøper en fin skrivebok begynner første side med sirlig løkkeskrift, marg og hjelpelinjer. På side 3 sklir det ut, jeg skriver på skrå, helt uleselig og tegner vulgære små gubber i margen. Alltid.

Nei, her blir det ingen nyttårsforsetter. Derimot blir det NyttårsFORTSETTER, altså det jeg har tenkt å fortsette med i 2010:

Jeg skal fortsette å glede meg over småsmå ting, som nykokt kaffe, spontankyss, og nybadede barn.
Jeg skal fortsette være nær mine barn. Av og til foran, av og til bak men mest ved siden av.
Jeg skal fortsette å rope om at det er for lite saus i svensk kost. (Har dere hørt på maken? De spiser nesten ikke saus her borte!)
Jeg skal fortsette å fundere over hvorfor jeg plutselig sluttet å springe en kveld i oktober, og hvordan jeg skal få tilbake kraften til å legge av gårde igjen.

Den siste der kan vi jo være enig om at er et dårlig kamuflert nyttårsforsett. Jeg ser jo det.

Tenk om vi har tatt feil

Jeg lander i 2010 med en rynke mellom øyenbrynen, en grublestund, et logisk resonnement rett og slett.
Jeg funderer på PMS. Finere om jeg skriver det med små bokstaver, da blir det mindre diagnoseaktig: pms.

Tenk om det er sånn, kjæreste kvinnevenner, at det er de der tre-fire dagene før mens at alt er virkelig og krystallklart og tydelig, og at vi er bedøvde de andre 27 dagene i måneden?

Are you with me?
Tenk om sannheten ligger i de dagene? At det er da alt blir tydelig, fordi vi kanskje har et skjerpingshormon som bobler under overflaten og gir oss ikke bare brølestemme og kviser, men også sannheten om menneskene vi lever med? Din elskede er faktisk ikke særlig klok. Barna er utakknemlige skitunger. Det er alle andres skyld at du blir tvungen å slamre med dører og skjære brød med kjøttkniven i et eneste hugg så det blir helt stille ved frokostbordet…

Mer rakk jeg ikke å fundere på før jeg sovnet.

Men jeg kjenner veldig sterkt at jeg og hun Scully i X-files lett skulle finne tonen.