YPP

Nei, kjære.
DU har ikke vunnet over MEG på stafetten.

Mannen sirkler på stuegulvet.
Så jeg et lite dunk på brystkassen?

Han er ikke så yppete til vanlig.
Gleder meg til OL er over.

Mother to daughter

Nei han får ikke være med på leken, for han er jo bare en gutt.

Har vår årelange kvinnekamp gått for langt? Bikket over?

Jeg går uelegant inn i Lillesøsters lek med en viftende pekefinger,
og noen kloke ord om at menn ikke er bare bare.
De er like bra som damer, hør bare her:

De kjøper batterier, måker snø, fikser tette sluker fulle av damehår,
vasker bil, bærer ved, kaster barn opp i luften, handler vin,
rydder bod, bytter dekk, bygger altaner. Og griller.
Ja, de griller faktisk kjempe…ofte.

(Min mann kan til og med finne på å plystre mens han renser sluken.
Hvor bra er ikke det?)

Så kjære datter, vi må behandle dem pent og ta de med inn i leken.
Bli litt imponerte innimellom og prate med vennlig stemme.
Det er oppskriften.

Massesuggesjon?

Lillesøster ser på amerikansk pubertal highschool-tv, med billige poeng og lattermaskin. Humoren er enkel, kjapp og med ord og fraser min lille dame da umulig kan forstå:

-Her kommer jeg og redder deg fra dokumentenes usynlige kraft…
-Hva da, har du juristeksamen, kanskje?

Lillesøster ler og ler. Dypt og inderlig.
Jeg tror hun gjør det fordi firehundre andre gjør det, på tv. Hvert fjerde sekund.
Latter smitter jo veldig.

Hun smitter meg med sin, hvertfall.

Trauma

I går formiddag klaget Storebror over at helgen hadde vært kjedelig, og at det ikke fantes et fnugg å skrive om i helgboken. Helgboken er en slags loggbok på skolen der elevene konkurrerer om å ha opplevd de mest fantastiske eller traumatiske ting i helgene. Så skal vi foreldre signere på tirsdag, og dermed garantere for at det som står i boken er sant. Nå måtte Storebror altså skrive om innhandling av kjøttdeig og løk, eller som hans flotte mor foreslo: kan du ikke ljuge litt?

Så ble det ettermiddag, og Storebror fikk et gammelt, tungt, jævla speil i hodet. Det raste ned fra toppen på et skap da han åpnet skapdøren. Det fosset blod fra bakhodet. Han var borte i noen sekunder (eller, som jeg senere fortalte akuttlegen: han var borte en plass mellom tre og førti sekunder…), det var sjokk, skrik, oppkast, bandasje, stabilt sideleie, galmannskjøring inn til akutten, hinking, blinking, plystretest, vasking av hakk. Og pære-is.

Juhu. Det ble en ganske bra helg likevel. Sett fra en helgboks perspektiv.

Jeg er hjemme med Storebror i dag. Han er litt øm i knollen, men ellers i godt humør. Jeg kan nå ALT om VM-94 og Sveriges prestasjoner der. Vi snakker om passive venstrebacker og aktive høyrevinger. Storebror forklarer og gestikulerer mens vi spiser spagetti.
Og jeg sitter og nyter hans ketchup-bart, og kjenner at jeg elsker, elsker, elsker min gutt.

Skulle det hende han noe, dør jeg.
Det vet jeg.

Storkok

Jeg ruller kjøttbuller.
Åtte tusen får det bli denne gangen.

Rull rull stek. Rull rull stek.

Det er så enkelt.
Og jeg elsker enkle ting.
Ting med en start, en midtpart og en slutt.

Jeg holder på å starte en vidunderlig liten webshop.
Og jeg er i en litt uoversiktelig fase.
For å si det pent.

Og da er det deilig å gjøre noe som renser hodet.

Noen kjører yoga. Andre legger kabal.
Jeg ruller kjøttbuller.

G+

Av og til prøver jeg å se inn i framtiden: Storebror eller Lillesøster sitter i gode venners lag, og praten går om oppvekst og barndomsminner.

Hva sier de om sine foreldre da, mine elskede barn?
Hvilken karakter får vi?
Hva kommer de til å se tilbake på med glede og hva ble ikke så bra?
Hva ler de av som vi gjorde, hva gjør dem rørt å tenke tilbake på?
Hvilken del av vår «metode» tar de med seg inn i sine egne roller som foreldre, hva synes de var helt tullete?

Er vi for strenge, for softe? For mange regler, for lite regler? For late, for aktive? For glade, for sure?

Alt jeg vet er at akkurat nå er de fornøyde med oss. Faller trygt i våre skapte rutiner. Spiser maten vi lager, og har tillit til at vi vet best. I hele verden. På jorden og alle planeter og solen.

Det er det ansvaret som kan gjøre oss bedøvende redde av og til, når man blir foreldre. At ungene stoler på at vi gjør rett til enhver tid. Til og med når vi gjør feil. Jeg kan ligge våken på nettene å fundere på slike ting. Tenk om jeg gjør noe som er riv ruskende galt, og all den bekreftelsen jeg får hos mine nydelige unger kommer fordi barn alltid lener seg mot sine foreldre, gode som dårlige?

Det smarteste er nok å bare nyte det som er nå. Lite på alle signalene de sender om at de har det godt. Kise med øynene, svelge panikken og poppe litt popcorn.

Og husk: Ta bilde av popcornet. Et bilde som de kan hente fram. En gang i framtiden, når de sitter i gode venners lag, og praten går om oppvekst og barndomsminner.

Talentfull

Jeg nynner stille til min trøtte datter.
Hun åpner et øye og sier Mamma, du går direkte til finalen.

Det var jo bra, det.

Lengsel

Mens jeg uffer meg og huttrer over kulden som nekter å slippe taket, glemmer jeg nesten av at dagene har blitt lengre og lysere.

Våren er vakker ungjente som står langt der borte på veien. Hun roper og vinker med begge armene.
Jeg kiser med øynene og tenker Men, henne har jeg sett før! Hva i svarte var det hun het igjen…hæ…hun vinker til meg jo!

Jeg lengter.

Me and my Volvo

Jeg og den nye bilen vår deler en del egenskaper og atributter:

For det første er vi begge som vakrest når vi er polert, vokset og nybadede.

For det andre er vi females begge to. Tross sin lille litt mandige stuss er bilen helt klart en kvinne. Med en gang man setter seg inn merker man denne tyste, feminine kontrollen: Det er glatt ute, klokka er ti over tre, du må fylle bensin og et av barna i baksetet (alltid Lillesøster) har tatt av seg beltet i smyg. Alt dette formidler hun mykt og diskret via teksten på dingsen foran rattet der. Hun vet! Har oversikt! Akkurat som meg.
Noe annet hun gjør som er skremmende likt min metode er at når noen har glemt beltet har hun tre steg i sin informasjonspakke: først piper hun med myke, vakre pip. Så piper hun med korte, litt irriterte pip. Til slutt er hun helt ute av kontroll og vræler i et eneste langt, høylytt phihiiiiiiiiiip. Som jeg skulle gjort det selv.

For det tredje er vi som tvillingsjeler å regne når det kommer til lave driftskostnader.
Flexifuel kjører vi begge også: Mest bra mat, men noen ganger skitmat.

Win-Win situation

–God natt!!! skriker jeg truende fra sofaen for tolvte gang til en
liten dame som heller vil klatre på veggene i rommet sitt, enn å legge seg.

–God morgen!!! gauler hun tilbake fra øverste hylle.

Jeg morer meg tyst over den lille damens velutviklede humor.
Og hun er lykkelig overbevist om at hun har lurt sin late mamma.