Gammel og klok

Jeg sendte nettopp avgårde mitt CV til en potensiell kunde.
Fort skulle det gå, og under personlia har jeg oppgitt min alder til 137.
Skal jeg ringe, eller skal jeg la dem få sitte der å lure litt?

Hvorfor korrekturleser jeg alltid etter at jeg har sendt avgårde viktige dokumenter?
Kommer jeg noen gang til å slutte med det?

Antagelig ikke. Har man holdt på i snart 120 år med dette tullet er man ikke mottagelig for nye rutiner.

Malemester

Vi har malt vegg på Storebrors rom.
Den ble mentolturkistropicaljamaican-blå. Kanonfint spør du meg. Storebror fikk være med å male, Lillesøster måtte pent sitte på en stol å se på. Er man fire år, søt og bestemmer alt i hele verden omkringgår man reglene ved å male mens alle de andre spiser mat. Stille, og så inni granskauen fort. Man maler da også den fine eikekrakken som mamma elsker. Så springer man ut av rommet og blånekter om noen spør. Mentolturkistropicaljamaican-blånekter.

Det som er bra nå er at man ikke behøver å gå inn på Storebrors rom for å beundre fargen om man plutselig skulle glemme hvor fin den var.
Man kan bare ta en titt på baderomsflisene. Eller gulvet i stua. Eller dørhåndtaket på ytterdøren. Eller på Lillesøsters tånegler. Eller på fjernkontrollen til tven.

Vi er så inn i helvete positive i min familie. Ser det bra i hver eneste lille katastrofe.

Not.

Sist, men hvertfall ikke minst

Sist, men ikke minst er Lillesøsters favorittuttrykk for tiden.

Jeg vil ha strømper, trøye, skjørt og sist, men ikke minst truser på.
Jeg har tenkt å sparkesykle til høyre, venstre og
sist, men ikke minst hjem igjen.

Når jeg tenker meg om så er hun jo akkurat det.
Sist. Men ikke minst.
Hun er stor som en fotballbane. I hjertet mitt.

Pump up the jam

Vi hater å handle mat i vår familie. Alle som en. Vi elsker mat, altså. Men å hente den ut av butikken er grusomt.
Vi har kommet fram til at det beste man da kan gjøre er å handle stort og sjeldent. Ellers blir det skilsmisse.

Søndag er vår hamstringsdag. Vi sliter oss gjennom en meny for hele uken, så sten-saks-papirer vi om hvem som skal dra å handle.
Det høres kanskje kjedelig ut. Men vi synes altså at å handle hver dag er kjedeligere enn å vite hva kveldens middag blir når vi våkner.
Midt-i-uka-spontan kan vi heller være på vaskerommet. Eller i boden. Eller i skapet under kjøkkenbenken.

Nå har jeg et lite triks som forgyller min søndagsaktivitet (jeg blir så nervøs av sten-saks-papir, taper oftest). Trikset er så enkelt som å fylle ipoden med godbiter, og kjører på høyeste volum mellom hyllene. Det er bare jeg, vogna, gaudaosten og dunkadunka.

Jeg går rytmisk og bestemt mellom hyllene. Når jeg svinger inn mot meieriproduktene tramper jeg takten med den ene foten mens jeg svinger inn vogna.
Lekkert lekkert.

Og borte ved syltetøyet kviner jeg som man gjør når man ikke hører sin egen stemme:
Pump up the jam
Pump it up
While your feet are stompin’
And the jam is pumpin’

Ja, for det er vel bringebærsyltetøy de synger om i den gamle schlageren?

Det finnes en fare for at man skriker fire poser, takk i kassen, høyt og med sånn stemme som hørselshemmede har.
Men det blir bra likevel.

Musikk er utrolig bra at vi har. Og i dag blir det laks til middag. Med sennepssaus og salat.

Om å være dyktig på feil ting

Det der med at man er god på det man elsker, og elsker det man er god på er noe forbasket tull.

Jeg er så utrolig god på husarbeid at jeg rødmer litt når jeg tenker på det. Jeg er rask, nøye, systematisk og utholdende.
Jeg gjør alt i rett rekkefølge (f.eks så tørker man selvfølgelig støv før man vasker golv), og opererer i to-tre rom samtidig.
Jeg ligger fire-fem strategiske steg foran meg selv, og en atten-nitten minutter før skjema. I tillegg er jeg ganske skjønn der jeg holder på. Som en ekstrabonus, bare.

Og jeg hater husarbeid mer en sild, spøkelser, blodpudding, skit, frp (ligger nesten likt), ABBA og pollen.

Altså kan man være god på ting man ikke elsker.
Om det er noen som sitter der og undrer i kveldsmørket.

Gjenkjennelse

Lillesøster har en aldeles nydelig dialog med sin gamle bamse som ligger slengt i sofaen. Og jeg ser for mange likeheter til mine egne dialoger med hårete skapelser som ligger slengt på sofaen til at jeg kan la det passere ubeblogget:

Lillesøster: Jasså, er det der du gjemmer deg? Jeg trodde jeg hadde glemt deg i bilen.
Bamsen: –––
Lillesøster: Jeg sitter her med deg, da. Å se, så fine blomster vi har. Liker du dem?
Bamsen: –––
Lillesøster: Skal vi kjøpe nye, sa du?
Bamsen: –––
Lillesøster: Underbart. Da gjør vi det. Jeg kjører og du sitter bak. Kom nå.
Bamsen: –––

Som tatt ut fra en dialog mellom meg og Pappaen.
Nesten skummelt likt, altså.

Er jeg en ufo?

Det er noe snodig med min kropp: den reagerer veldig tregt på ytre påvirkninger, hør nå bare her:

Jeg blir veldig sjelden skikkelig syk, jeg kan ikke huske at jeg noen gang har hatt spysjuken eller magesyke, eller hva det nå heter. Jeg er veldig sjelden forkjølet også, tross kysseglade barnehagebarn i huset.

Under keisersnittet med Storebror funket ikke bedøvelsen (artig nå, mindre artig den gangen), og flere ganger har jeg opplevd akkurat det der med smertelindring og bedøvelse som ikke virker.

Et annet godt eksempel på min merkelige kropp er at slankekurer ikke biter på meg, kroppen reagerer liksom ikke.

Permanent har aldri funket på meg, heller. Den sklir av.

Og jeg kan som tidligere nevnt fortsatt ha blåbleke ben etter atten timer hardcore soling på sommeren.

Hva er dette her? Er jeg egentlig en ufo?
Tenker da spesielt på det der med permanenten som ikke sitter. Ikke lett å være ung på åttitallet uten en fin, tørr permanent å gjemme seg bak.

Flere ufoer der ute?

Kontaktannonse

Jeg ler.
Ler og ler.

Storebrors lekser til i dag var å skrive en oppslagstavle-annonse av typen «kattunge gis bort». Her er annonsen verdens kuleste tiåring skrev:

«Tjäna! Snygg kille i sina bästa år (10) söker kontakt med söta brudar i samma ålder. PS! Du får gärna gilla fotboll.»

Verdens dølleste eventyr

Lillesøster er inne i en periode der alt er skummelt.
Det finnes bjørner under sengen, tyver i doen,
spøkelser i skogen og livsfarlige bøker på biblioteket.

I går fikk jeg høre en revidert utgave av Rødhette.
Lillesøster hadde rett og slett fjernet ulven fra manuset.
Bestemor fikk sin herlige matkurv, og så gikk Rødhette hjem.

Og det var det.

Spesiell gutt

Storebror ble født for tidlig, i uke 31 ble han hastig hentet ut av min mage. En klassisk svangerskapsforgiftninghistorie som endte godt.

Ingen store varige mén hos Storebror foruten at han spyr. Ofte og av helt spesielle anledninger. Det har variert litt gjennom årene hva som trigger i gang spyrefleksen hos han: lukten av gress, tanken på å få ulike ting i halsen, synet av/lukten av/tanken på fisk, lukten av hav, synet av restauranter, leverpostei, flyplasser, epler, glede, sinne, papir, plastposer.

Nå er han større og kontrollerer det ganske bra, men plastposer, leverpostei og sterke følelser er ennå en utfordring. Vi har prøvd ulike teknikker opp gjennom årene, og noe som har funket er å kjefte på han når vi har sett at han må spy. Det ser sikkert forferdelig ut, en mamma står å rister i sin lille, bleke gutt og forteller han med skarp stemme at han ikke får spy. Men det hjelper. Han kan bli så overrasket at han mister spyfokuset. Og han vet veldig godt at dette er teknikk, ikke slemme foreldre. Han har heller ingen stoppknapp når det kommer til mat. Han spiser gjerne til han blir dårlig, om vi ikke stopper han.

Vår sterke teori på hvorfor han spyr så lett, og ikke kjenner metthetsfølelse på «normal» måte er fordi et eller annet har skjedd i samband med sondematingen da han var nyfødt. Vi så sonden gå opp og ned i den lille halsen, ofte av stressede, raske hender. Vi reagerte på at de tømte magesekken hans med en sprøyte via sonden for å se om han hadde fått i seg nok mat, for så pumpe inn melken igjen alt for fort. En gang var melken de skulle gi han kokende varm, det dampet fra sondesprøyten. Vi fikk heldigvis stoppet det. Den gangen. Vi opplevde også at han ofte fikk for mye melk: først litt pupp om han klarte, for så å fylle på med sondemelk til det rant over. Æh, det går så bra så, sa damene. Men vi reagerte ikke høylytt. Sårbare, trygghetssøkende førstegangsforeldre, med naiv tro på at alle rundt oss var eksperter.

Han reagerer som sagt veldig sterkt på plastposer, det er nok det som er den største utfordringen for han. Gymklær og frukt skal helst ikke ligge i plast. Og på morgenen når han har litt gruff i halsen kjemper han så desperat for å få opp det at jeg av og til må ta tak i skuldrene hans og be han puste rolig.

Plast og følelsen av å få luftveiene blokkerte, altså.
Hardhendt sondemating, med andre ord.

Vi har lært oss å leve med dette. Han prater, spyr, og fortsetter å prate. No big deal. Vi tørker opp, og går videre. Og vet at om vi noen gang skulle få et barn igjen som behøver ekstra hjelp i starten, så kommer vi til å stille mer krav og reagere på alt som ikke kjennes bra. Høyt og tydelig.