Spesiell gutt

Storebror ble født for tidlig, i uke 31 ble han hastig hentet ut av min mage. En klassisk svangerskapsforgiftninghistorie som endte godt.

Ingen store varige mén hos Storebror foruten at han spyr. Ofte og av helt spesielle anledninger. Det har variert litt gjennom årene hva som trigger i gang spyrefleksen hos han: lukten av gress, tanken på å få ulike ting i halsen, synet av/lukten av/tanken på fisk, lukten av hav, synet av restauranter, leverpostei, flyplasser, epler, glede, sinne, papir, plastposer.

Nå er han større og kontrollerer det ganske bra, men plastposer, leverpostei og sterke følelser er ennå en utfordring. Vi har prøvd ulike teknikker opp gjennom årene, og noe som har funket er å kjefte på han når vi har sett at han må spy. Det ser sikkert forferdelig ut, en mamma står å rister i sin lille, bleke gutt og forteller han med skarp stemme at han ikke får spy. Men det hjelper. Han kan bli så overrasket at han mister spyfokuset. Og han vet veldig godt at dette er teknikk, ikke slemme foreldre. Han har heller ingen stoppknapp når det kommer til mat. Han spiser gjerne til han blir dårlig, om vi ikke stopper han.

Vår sterke teori på hvorfor han spyr så lett, og ikke kjenner metthetsfølelse på «normal» måte er fordi et eller annet har skjedd i samband med sondematingen da han var nyfødt. Vi så sonden gå opp og ned i den lille halsen, ofte av stressede, raske hender. Vi reagerte på at de tømte magesekken hans med en sprøyte via sonden for å se om han hadde fått i seg nok mat, for så pumpe inn melken igjen alt for fort. En gang var melken de skulle gi han kokende varm, det dampet fra sondesprøyten. Vi fikk heldigvis stoppet det. Den gangen. Vi opplevde også at han ofte fikk for mye melk: først litt pupp om han klarte, for så å fylle på med sondemelk til det rant over. Æh, det går så bra så, sa damene. Men vi reagerte ikke høylytt. Sårbare, trygghetssøkende førstegangsforeldre, med naiv tro på at alle rundt oss var eksperter.

Han reagerer som sagt veldig sterkt på plastposer, det er nok det som er den største utfordringen for han. Gymklær og frukt skal helst ikke ligge i plast. Og på morgenen når han har litt gruff i halsen kjemper han så desperat for å få opp det at jeg av og til må ta tak i skuldrene hans og be han puste rolig.

Plast og følelsen av å få luftveiene blokkerte, altså.
Hardhendt sondemating, med andre ord.

Vi har lært oss å leve med dette. Han prater, spyr, og fortsetter å prate. No big deal. Vi tørker opp, og går videre. Og vet at om vi noen gang skulle få et barn igjen som behøver ekstra hjelp i starten, så kommer vi til å stille mer krav og reagere på alt som ikke kjennes bra. Høyt og tydelig.