Jeg fant den til slutt. På do.

Jeg leter og leter og leter og leter….
Hva leter du etter?
Min is. Har du sett hvor jeg la den, mamma?
Nei.
Hvis du ser den, kan du si fra da?
Gjett om jeg skal.
Takk.

Det er varmt.
Mye is. Lite blogging.

Bare hopp

Det beste måten å komme seg fra framsiden til baksiden på her på vår lille tomt, er gjennom carporten, over gresset og så sving til venstre. I gresset har Lillesøster funnet et bittelite bart område, og der har hun sådd blomsterfrø. Hun vanner ofte og skravler veldig med frøene, og snart dukker det sikkert opp små blå blomster midt på den ruten man tar om man vil gå å sette seg på baksiden. Og da skal man, i følge den lille gartneren bare hoppe over blomstene.

Er ikke det utrolig fantastisk, oppetterørene poetisk, rørende, glitrende, og bevis på at det finnes håp i verden:
Å plante blomster akkurat der vi springer hundre ganger om dagen, sånn at man må stoppe opp et øyeblikk? Og så hoppe litt?

Nå drar vi til Norge en liten tur.
Sees på søndag.

Vaktmester

Mamma, står du vakt ved døren så det ikke kommer mordere mens jeg dykker? Storebror roper gjennom snorkelen i badekaret.

Klart jeg vakter døren.
Det skulle ta seg ut om mordere gikk fritt ut og inn på badet, mens mammaen satt og gapet foran fotball VM.

Love, oh love

I dag skal min mann ta bilde av meg til webshopen. Han vet ikke det ennå. Det skal bli en overraskelse. Det er nøye gjennomtenkt med meg selv som regissør. Hans oppgave blir bare å trykke på knappen.

Jeg tenkte at jeg skal springe fort (ikke så veldig, husk: tyrens tegn) forbi kameraet tre, fire ganger, og så publisere det som eventuelt måtte feste seg på bildet. Jeg skal være kledd i fine farger, rosa og blått, kanskje. Og smile med åpen munn. For det kjennes alltid så velkommende. Det er noe menneskelig og betryggende med gråsvarte åttitalsplomberinger på portretter.

Jeg har betalt regninger for åtte tusen kroner i dag. Drukket kaffe og spist reddiker. Jeg sitter med bena på mitt stuebord og synger «like a satellite» med forbausende autentisk tysk snert.

Bra dag.

Gamle offiserer avtaler grilling

En av våre kjære naboer har sin fortid i marinen. Det har min mann også, og landet vi bor i er ikke større enn at de har mange fellespunkter, jevngamle som de er. De har vært på samme fester, hatt samme sjefer og kollegaer, seilt på samme hav…osv.

De har også samme usle ordforråd kunne jeg konstatere i dag da naboen ringte på døren og ba oss på koselig grilling i kveld.
Jeg satt på toaletten og overhørte dialogen, som jeg nå skal gjengi:

Nabo: Hei. Grille?
Min mann: Ja.
Nabo: Min datter er kanskje ikke lekbar. Litt syk.
Min mann: Ok.
Nabo: Kl 18.00.
Min mann: Oppfattet.
Nabo: Vi sees.
Min mann: Ok.

Kan man svare «Ok» på «Vi sees»?

Her kommer samme samtale om det var jeg som hadde åpnet døren:

Nabo: Hei. Grille?
Jeg: Men herregud, så koselig! Det er jo meldt regn men det gjør jo ingenting, man kan jo bare kle seg godt…også har dere jo sånn fin dings som man kan sveive ut, hva heter det….TAK! Veldig koselig altså, skal vi ta med noe? Ja, for da er det bare å si fra så tar vi med hva som helst: Salat? Brød? Vin? Sprit? Stoler? Tomflasker? Men GUD, så artig det skal bli å få sitte å skravle…og barna springer rundt, spiller badminton. Eller sparker fotball, kanskje…
Nabo: Min datter er kanskje ikke lekbar. Litt syk.
Jeg: Neimen, hva har hendt? Feber? Brokk? Kan det være voksesmerter? Hun er jo så søt! Nei, gud nå vet jeg! Har hun vannkopper? For det har jeg hørt noen andre som har. Men jeg husker bare ikke hvem det var. Jeg må tenke, vent litt…
Nabo: Kl 18.00
Jeg: Absolutt. Eller om det passer bedre for dere kommer vi senere. Eller tidligere. Fem? Bare si fra om det passer bedre med halv seks, altså. Vi er enkle sånn.
Nabo: Vi sees.
Jeg: Ja! Det gjør vi virkelig! Send bare over barna over til oss litt før om dere vil, tenkte om dere vil støvsuge eller noe. Ikke det at dere behøver det, for dere har det alltid så ryddig…

En gang tok jeg en iq-test, og jeg ligger ganske bra til. Om det var noen som trodde noe annet, mener jeg.
Antall ord pr minutt dividert med ti tilsvarer ens iq. Det vet jo alle.

Snart avslørt

Olalah.
Jeg jobber som en gal for å ferdigstille min lille webshop, der jeg skal selge mine egenproduserte designprints for barn. Å jobbe som en gal når man er født i tyrens tegn betyr at man sitter helt stille, spiser noe godt og at det eneste fysiske tegn på at noe er på gang er en lett rosaflekkete hals. Denne prosessen har tatt latterlig lang tid. Og her er en oppsummering av hva jeg føler nå når saiten snart skal lanseres:
Prestasjonsangst. Lett kvalme. Halsbrann (i den grad halsbrann er en følelse?). Nervøsitet. Og en boblende glede. Jeg har gjennom denne webshoppen fulgt mitt hjerte og skal faendøtte meg gi alt.

Mitt mål er å ha verdens søteste, lille webshop. Og jeg kom nettopp på at jeg jo må ha med bilde på meg selv. Det er det jeg sitter her og blir rødflekkete på halsen av. Shit.

Ny tid

Storebror går i sirkel på gulvet, har litt dårlig tid.
Jeg lager lunsjboks til dagens skoleutflukt, samtidig som jeg pakker sekk, finner klær, lager frokost.

Han leter etter treningsbuksene, de skal springe orientering i dag.
Mamma, du hjelper meg ikke i det hele tatt, jo!

Jeg ble kjempe kjempe kjempe forbannet.
Og inni meg ble jeg faktisk lei meg.

Jeg ramset opp på alle fingrene hva jeg hadde gjort for han bare den siste halvtimen, og han var til slutt enig med meg i at han antagelig har verdens beste mamma. Han ba om unnskyldning. Jeg furter på riktig, med ryggen til.

Som sagt har han aldri fått meg til å kjenne meg trist før. Og jeg tolker det som at vi går inn i en ny epoke der jeg forventer meg mer av han. Og akkurat i brytningen på vei inn i denne fasen sa det pang. I dag morges.

Å ha forventninger til hverandre er noe som jeg først i voksen alder har lært meg er veldig bra, ikke minst for ens selvbilde og indre trygghet. Når noen forventer seg noe av meg betyr det at de tror på meg, og respekterer meg. Ser meg. Og det er nettopp det som jeg vil at mine barn skal kjenne. At jeg ser dem. At jeg gjennom å stille oppnåelige krav viser dem at jeg tror de kan klare alt.

Jeg er litt sår i hjertet her jeg sitter på jobb.
I kveld skal vi ligge på Storebrors pute å snakke lavt om livet. Og VM.

Google på Alice Cooper, bare

Avslutning i kirken for Storebrors fine, lille skole.
Og jeg gråter fra før vi har parkert bilen til vi er på vei hjem igjen.

Jeg gråter for at tiden går så alt for fort.
Jeg gråter for at alle lærerne har pyntet seg så fint.
Og for at presten er så morsom.
Jeg gråter for at barna ser ut som engler, og så er de så rene!
Og når de synger kjempefalskt gråter jeg enda mer,
fordi alt blir så skjørt og levende.
Jeg gråter for at Storebror er så kjekk,
og for at min mann synger for høyt, som vanlig.

Jeg så ingen andre som gråt. De kjente vel at de ikke behøvde når
det satt en finkledd og ulende mamma midt i kirken.
Jeg gråt vel for alle sammen. Det er helt ok.

Sånn er jeg. Gråter minst tre ganger om dagen.
Japp japp.

Mine fine barn

Neimen-ugh-herregud-seriøst-rumpe-hæ-hva-ekkelt-aldri-blæh-mer-fysj-skinke

Storebror holder pusten og kniper igjen øynene.
Han har nettopp fått vite at skinke, som han elsker i alle dess former, er rumpen til grisen. Han skyver unna frokostfatet.

Men pust da, ungen min. Skinken blir ikke mindre rumpe om du får hjerneskade av oksygenmangel.

Ved samme bord sitter Lillesøster og furter. For hun har også oppdaget noe, nemlig at hun aldri kommer til å bli eldre enn sin bror.
Det har hun selv kommet fram til etter mye telling og reseach. Hun konkluderer med at hun har tapt. Men også at hun er jätteklok.

Tenk, venner. Om man ikke fikk ha disse abstrakte, fine diskusjonene. Om man ikke fikk oppleve sin sønns reaksjon på rumpemat. Om man ikke hadde en femåring som veldig ofte dobbeltsjekker at hun virkelig fremdeles er yngre enn sin bror, tross burdagsfeiringer og at hun kan telle til ti på engelsk. Tenk om jeg satt der alene. Eller med en sjarmløs kongepuddel som eneste selskap.

Ungene oppdager hele tiden nye ting rundt seg. Og jeg er så takknemlig for at jeg får ta del av deres til tider helt kokobello funderinger. Gleden de to gir meg kan ikke beskrives. Mitt hjerte fylles med bobler når jeg tenker på at de finnes.

Hello Snåsamannen

Vi har vår egen Snåsamann her i huset. Som healer, gir psykisk styrke, stopper blod og gjør ondter godt igjen.
Vår personlige healer heter HELLO KITTY PLASTER. Det funker sånn at bare man nevner ordet så forvandles tårer til glade trallalaer.

Vi har ikke fått dette medium (forkledd som dyrt plaster) til å finne bilnøklene mine som er søkk vekk. For det hadde jo vært veldig imponerende. Derimot kan usynlige sår og gjennomsiktig blod framtrylles på to sekunder, hva nå det skal brukes til:

Au. Nå blør jeg på den andre fingeren også. Hello Kittyplaster, takk.
-Nei, vennen. Det er fremdeles spytt på fingeren, ikke blod.
Nå blir jeg død og trist snart.
-Ok, hent et plaster, da.