Det viktigste med fotball

Storebror øver på mål-gester på kjøkkengulvet. Altså hvilket kroppspråk, ansiktsuttrykk og lyd han skal velge ved eventuelle mål i kommende fotballkamp.

Akkurat nå heller det mot viftende hender i ørehøyde, gapende munn, vrengte øyner og ingen lyd i det hele tatt. Sjarmerende synes jeg. Men tenker i mitt stille sinn at hadde han lagt ned like mye tid på å øve på å skåre mål som å øve mål-gester så hadde det kanskje av og til blitt…ja, mål, rett og slett. Men det skulle jeg jo aldri si. Om Storebror mener at suksessen ligger i de viftene hendene i ørehøyde, da er det det som gjelder. Og jeg klapper, hoier og heier, som vel er det viktigste man gjør som forelder.

Klapp, hoi og hei.

Svarteste, heiteste piiip

Pip. Piiiip. Pipiiiihiip.

Storebror banner så det ljomer. Og det får han jo ikke lov til, så han sensurerer selv glosene med pip i ulike varianter. Da er det helt ok for meg, bann i vei.

Grunnen til utbruddene er Zlatans overgang fra Barca til Milan. Pep (Barcelonas trener) burde tatt bedre vare på verdens beste spiller gjennom tidene, synes Storebror.

Eller, som han selv sa det: Pip, piiip Pep-pip.

Min mamma er større en din mamma

Den samme lille damen som påsto at hennes kjære mor har vokst litt hver dag i åttogtredve år, vant med god margin hvem-sin-mamma-er-eldst-konkurransen i går. Ynkelige trettitre og trettiseks ble utklasset, og de to venninnene var stum av beundring over Lillesøsters moders høyt oppnådde alder. Hun klatret opp et par trappetrinn i hiarkiet der på stuegulvet, og solet seg venninnenes oppmerksomhet.

Liseberg, Thailand, Legoland og Coca cola med sugerør er ikke i nærheten så mye verd som en skrekkelig gammel mamma. Det merket jeg i kysset jeg fikk av Lillesøster etter at fanklubben hadde gått hjem.

Helt klart impulshandlinger, men likevel

Jeg sendte slengkyss til Lillesøster gjennom bilvinduet etter at jeg hadde levert henne i barnehagen. Lillesøster kysset tilbake ut i luften med sin fine, lille trut. Det gjorde fire-fem andre fleecekledde minimennesker også.

Heldigvis er jeg såpass naivt konstruert at jeg blir oppriktig glad av seks snørrete slengkyss.

Feilspark

Midt i leken sparket Storebror en ball i ansiktet på en gutt i gårdagens friminutt. Gutten ble gråtende å blødende leid bort av en lærer. Storebror ble bekymret stående igjen, og sånn i ettertid synes jeg vel kanskje at noen kunne fortalt han senere på dagen hvordan det gikk med den andre gutten.
Da jeg hentet han var han lei seg, og hadde ingen aning om den andre guttens tilstand. For alt Storebror visste dreide det seg om lam leppe eller forever utflatet nese hos den stakkars gutten.

Da vi kom hjem ville Storebror ringe med en gang. Klumpen i magen braste da han med skingrende stemme fikk prate med gutten. Klassekameraten gråt stille, han også. Han hadde vondt i leppa, men syntes det var utrolig fint at Storebror ringte.

Alice Cooper gjemte hodet i et kjøkkenskap, og konsentrerte seg veldig på å gråte uten lyd. Ikke veldig lett, akkurat det.

Så rørende det var. Så deilig det er å si unnskyld. Så godt det er å gråte. Så fin gutt jeg har.

Det var det frekkeste

Mamma, jeg har vokst litt hver dag i fem år.
Og du har vokst litt hver dag i trettiåtte år.

Kjeften.

Vendetta

Jeg mener at hevn er et ganske så undervurdert verktøy i livet. For meg hjelper det veldig å hevne meg på min kjære, og jeg kan gå fra sur til middels godt humør på bare sekunder etter en frekk liten hevn.

Grunnen til at jeg fortsatt er elsket av min mann, tross hevnaaksjoner i øst og vest er at han ikke helt vet om mine smygangrep. For eksempel vasker jeg gjerne de dyre, franske kokkeknivene hans i oppvaskmaskinen hvis vi har kranglet. Au, sier knivene. Hehe, sier jeg. Så fort du ble glad igjen, sier min elskede.

For meg handler det ikke om at han skal oppdage hevnen. Det rekker i massevis at jeg vet. Nå kom jeg plutselig på at jeg har vasket en av hans bedre skjorter på 60 grader engang, etter en saftig krangel. Men det var bare jeg som merket at kragen liksom døde litt den dagen.

For alt jeg vet gjør han også slike ting mot meg i det stille. Jeg finner ofte klinkekuler i skoene mine på morgenen når jeg skal gå ut. Ser for meg hans snikende kropp i mørket, kvart over tre på natta, med en kule i hver hand. Og det tilfredse ansiktet hans når han legger hodet på puten igjen etterpå.

Men det er bare indisier fra min side. Alle er jo ikke som meg. Det er det jo faktisk bare jeg som er, når jeg tenker nøye etter.

Jada, så nei, atte

Oi. For et bloggtørke. Finnes ikke en tanke jeg vil dele med verden. Ikke en eneste fjottete hendelse, ikke universets minste fjert skulle jeg ville dele med et eneste menneske om dagen.

Jeg skylder på min mann, som vanlig.
Ikke det at han har gjort noe uvanlig, men det er så deilig å skylde på han. Ukomplisert og smidig.

Så kom ikke drassende til meg med spørsmål om dette helsikes bloggtørket.
Ring han. På tide han tar litt ansvar her.

De venstrehendtes dag i dag

Jeg er venstrehendt, venstrefotet, politisk venstrevridd, praktiserer venstrekjøring i stressede øyeblikk og bor til venstre oppe i bakken.
Så jeg forventer meg marsipankake og pakke når jeg kommer hjem fra jobb i dag.

Nå har jeg nettopp lest at venstrehendte er bra på kampsporter, og da spesielt der man fysisk er ganske nær motstanderen, som fekting og boksing. Og det kommer av at motstanderen blir så sjokkert av at angrepet kommer fra venstre (eller høyre, da).

Jeg utnytter dette når jeg heller sjampo i håret på mine barn, og smører de inn med solkrem. De menter det er så liten sjanse at angrepet skal komme fra den retningen at de ikke merker det en gang før det er over. Samme når jeg børster Lillesøsters hår. Eller legger armen (den venstre) rundt min elskedes hals og spontandanser. Det går flere sekunder før han danser med.

Unike er vi.

Nitten komma kilo

Lillesøster veide magen sin i dag. Det gjorde hun lett ved å legge seg på badevekten med framsiden ned, og holde armer og bein borte fra gulvet. Morsom og rar vippet hun fram og tilbake.

Akkurat som jeg trodde, sa hun til seg selv. Nitten komma kilo.

Og i går leste hun og pappa bare trettifire striper med Karlsson på taket, og i dag sprang hun en meter med sin beste venn.

Jeg prøver å utnytte hennes noe abstrakte forhold til tid og tall ved å hardnakket påstå at jeg er 28, tjener hundre tusen i måneden og veier 50 kilo.

Men det tror hun ingenting på.