Det viktigste med fotball

Storebror øver på mål-gester på kjøkkengulvet. Altså hvilket kroppspråk, ansiktsuttrykk og lyd han skal velge ved eventuelle mål i kommende fotballkamp.

Akkurat nå heller det mot viftende hender i ørehøyde, gapende munn, vrengte øyner og ingen lyd i det hele tatt. Sjarmerende synes jeg. Men tenker i mitt stille sinn at hadde han lagt ned like mye tid på å øve på å skåre mål som å øve mål-gester så hadde det kanskje av og til blitt…ja, mål, rett og slett. Men det skulle jeg jo aldri si. Om Storebror mener at suksessen ligger i de viftene hendene i ørehøyde, da er det det som gjelder. Og jeg klapper, hoier og heier, som vel er det viktigste man gjør som forelder.

Klapp, hoi og hei.