Avrusning

Lillesøster skvatt da hennes far fortalte henne at nå er det snart slutt på feriegoder som is hver dag og brus midt i uken. Sko og truser skal vi til og med begynne å ta på oss igjen. Ja, Lillesøster altså.

Nei, svarte hun bare, med sitt huldrehår som ikke har blitt ordentlig børstet siden St Hans. Hun er søtere enn alt vi vet om. Temperamentet gjør henne om mulig enda søtere (Gjett hvem hun har det fra?).

Denne lille damen som hele sitt liv har nektet å ta til seg en eneste rutine. Hver eneste kveld er hun like overrasket over at hun må legge seg. Eller at hun skal ha belte i bilen. For ikke å snakke om å børste tenner. Men, hva holder dere på med nå da? gapskriker hun. Og midt i det gapet børster vi tennene hennes ekstremt fort og effektivt. Veldig dyktige er vi.

Og nå sklir hun altså inn i rutinene med brus og natterangling som om det var de mest naturlige ingrediensene i hennes liv.

Jeg aner en aldri så liten meningsutveksling i nærmeste framtid.

Yes we can

Tenk så bra at man er voksen og kan bestemme selv. Her sitter jeg på jobb og spiser min medbragte lunsjboks inneholdende kylling, hummus og andre lekkerheter. Og klokken er knappt ti. Det gjør jeg fordi den rosa matboksen har lagt i vesken min og ropt og gaulet på meg helt siden klokka ni. Men jeg spiser også lunsjen min nå fordi jeg kan. Og det gikk aldeles utmerket å spise den før avsatt lunsjtid. Ikke døde jeg av skam og ikke fikk jeg kolikk. Jeg er mett og glad.

Jeg kan av og til stå i butikken å kjenne en aldri så liten lykkegrøssing nedover ryggraden når jeg plutselig kommer på at om jeg vil kan jeg kjøpe Daim. For jeg er voksen. Ikke det at jeg gjør det hver gang. Men jeg kan gjøre det hver gang.

Jeg lurer på hvor mye av det vi gjør, eller helst ikke gjør beror på at uskrevne regler sier at man ikke får? Man kan helt klart spise lunsj til frokost! Eller spise etter klokken sju på kvelden. Eller drikke rødvin på onsdag. Eller hoppe over tran. Eller grille på vinteren. Eller gå ut med vått hår uten lue. Eller trøkke i seg to Daim i bilen på vei hjem fra butikken, og skylde på barna når det røde sjokoladepapiret som du har gjemt under framsetet setter seg fast i støvsugeren når din elskede rengjør bilen.

Det går aldeles utmerket.

Dags för service

Apropos det der med å sammenligne seg med biler, jeg kjenner jo som tidligere nevnt et nært slektskap med bilen vår.
Den kloke, vakre volvoen. Den sterke, trygge, raske, lekre….ja, dere forstår.

Nå lyser det en liten trekant (der som trekanter bruke å lyse) framme i bilen, med teksten «dags för service».

Nok et bevis på at vi er søstre, jeg og bilen. Jeg har også det lyset på! Ikke i form av en lysende trekant (høhø), vel å merke. Tvert imot.
Mer i form av mindre utbrudd, store utbrudd, småslamring med dører og generelt negative kommentarer til alt man prater om under middagen.
Ja, og så hermer jeg umodent og med overdreven kroppsspråk etter min mann, når han snakker svensk. Han snakker ofte svensk.

Men svensken har sett min blinkende varseltrekant. Han har bestillt fire dager i Firence til oss i høst. Bare oss to.
Har jeg en bra kjæreste? Ja det har jeg.

Brilliante kneskåler

Som alle (min nære familie, fjerne familie, venner og bekjente, naboer og postmenn, butikkansatte og Jehovas Vitne) vet så springer jeg jo litt i hytt og pine på kveldene. Jeg nyter virkelig denne tiden med meg selv, synes at jeg er et utmerket selskap. Det er jo en forholdsvis ny oppdagelse dette her, at jeg kan springe. Det hadde jeg virkelig ingen anelse om.

Konsekvensen av at jeg sto stille å røkte sigaretter hele nittitallet (mens min mann antagelig sprang maraton etter maraton, var med i svenske mesterskap i langrenn, orientering og det som verre er), er at jeg har fine, ubrukte ledd og kneskåler. Og det har ikke han.

Han skuler skrått og misunnelig på mine fine ubrukte knær og sier at jeg er som en gammel bil som har stått inni en garasje i femti år og har gått usle fem kilometer på spedometeret. Eller turtelleren. Eller hva det nå er man ser på når man vil vite hvor langt bilen har gått (min mann himler med venstre øyet igjen).

Klar det var planlagt fra min side, det der med siggen og den sjarmerende apatien på nittitallet.

Et steg foran.

Agatha Christies største fan

Storebrors redsel for at vi har mordere som ramler rundt i våre rom og garderober forstyrrer hans kvelder. Det finnes vel en og annen nyhet på tv han ikke burde fått med seg. Eller en fredagskrim han ikke skulle sett. Men jeg vet ikke konkret hva som har gjort han overbevist om at noen gidder å ta bussen til vårt kjedelige byggefelt å kverke en søt og snill tiåring.

For logikk funker overhode ikke. Intellektuelt sett vet han at sjansen for å bli truffet av et fly mellom øyebrynene er større enn at han skulle bli myrdet.
Det er følelser og fantasi som eier angsten. Alt er urealistisk, men samtidig er frykten 100% reell for han. Så jeg gidder ikke å sitte å rope fra sofaen at han må skjerpe seg. Det hjelper hvertfall ikke.

Jeg tror på å gå med han litt inn i det der svarte og skumle. La han få være liten og redd. Det er helt ok. Jeg stryker han lenge på ryggen på kvelden. Snakker med fineste mykeste mammastemmen. Koser meg, gjør jeg. Denne vakre, solbrune, langbente skapningen har jeg hatt i magen, tenker jeg. Og jeg kjenner at musklene hans slapper av og at han puster roligere. Han lar seg trøste.

Fnising skremmer bort selv de mest brutale drapsmenn fra bakom dørene, visste dere det?

I går kveld da jeg trodde han hadde sovnet, så han plutselig på meg med tallerkenrunde øyne og konstaterte med skuffet stemme: Å, nei. Det er du som er morderen, ikke sant?

Jeg dreper bare utro menn. Men det sa jeg ikke til Storebror.

Mygg, sa jeg. Jeg dreper bare mygg.