hemlihetr

Lillesøster leser og skriver. Hun er fem, og har knekt koden. Først var det bare store bokstaver, og nå er det de små bokstavene som hun har kastet seg over. Første gang jeg merket at hun fattet poenget var i vår da hun satt på do og plutselig skrek «FAAAN». Det var NAF-boken (verdens beste do-litteratur, i følge en svenske jeg bor med) som lå oppned på gulvet. NAF ble FAN. Hun vrir og speilvender, leser bakvendt og ler hånlig av dobbeltkonsonanter. Men hun kan. Og hun har lært seg helt selv, jeg har aldri vært fan (NAF?) av at man som forelder skal «utruste» barna med slike meritter før skolestart. Mye viktigere å lære dem å akseptere andre og være stolt av seg selv, tørke seg selv på do og å være stille når andre snakker.

Men nå skrives det altså både «hemlihetr» og «les inte deteomduhetrpapa», og på handlelista sniker det seg ofte inn «skolodokolad» i nydelige, rare bokstaver. Hun drives av sin stahet og sitt temperament og troen på at hun kan klare alt. Og så dette behovet for å påvirke handlerutinene her i huset, da.

Jeg er en rosa hest med korte ben

Min datter starter og ender alle sine setninger med mamma.

mamma, se nå, mamma.
mamma, vil du høre noe merkelig, mamma.
mamma, jeg går på do, mamma

Denne snuppa prater nonstop. Og nå har jeg sagt til henne at jeg snart blir GAL av all denne mammingen.

Hun stryker meg på kinnet, lover at alt blir bra snart. Og så setter hun på seg det lille tenkefjeset: en stor rynke i pannen, sammensnurpet munn og en tykk liten finger som banker mot pannen.

rosa ponni, se nå, rosa ponni.
rosa ponni, vil du høre noe merkelig, rosa ponni.
rosa ponni, jeg går på do, rosa ponni

Vant jeg denne runden, eller?
Usikker.

Fraktura

Jeg har nettopp sendt en haug med fakturaer,  dvs tre stykker. Det kjennes alltid bra synes jeg.

Og nå oppdaget jeg til min fryd & forferdelse at jeg til en av mine kunder har sendt en FRAKTURA.

En fraktura er en lett truende og bøllete variant av den gode gamle fakturaen. Selve ordet betyr Betaler du ikke denne så kommer jeg å tråkker deg på tåa til det knaser.

En søt, sofistikert , intelligent torpedolight var det her.

Ryddig-rotete. Og alle nyansene imellom

Nå skal dere få være med på en aldri så liten reise inn i A, min hjerne og så B, min manns hjerne.

Hjerne A:

1 Nå er det skittent
2 Nå er enda mer skittent
3 Nå holder jeg ikke ut snart
4 NEI NÅ REKKER DET. VI DRUKNER I ROT OG STØV! KAN NOEN ANDRE I DET HER HUSET SE DET OGSÅ?

Hjerne B:

1 Åh, her var det ryddig og rent
2 Åh, her var det ryddig og rent
3 Åh, her var det ryddig og rent
4 Nei, nå må vi rydde

Det var den visuelle delen, her kommer teorien bak denne revolusjonerende oppdagelsen:
Menn er slettes ikke slasker og unnasluntrere når det kommer til husarbeid. Det er bare det at de ikke får med seg de tre nivåene før man må rydde.
Min mann rydder, han. Det er ikke det som er problemet. Problemet er at han ikke tar del av vorspielet. De fire dagene med depp før vi rydder.

Andre oppdagelser som støtter hovedundersøkelsen:

Min mann tolker aldri noe som har blitt sagt, han forholder seg bare til de eksakte ordene. Han tar ingen hint og leser ikke mellom linjene.
Han prøver heller ikke å prate til meg med kun kroppsspråk, eller forventer seg at jeg skal se hva han tenker.
Blått er bare blått, og grønt er bare grønt. Ja er ja og nei er nei.

I helgen skal jeg teste å være helt nyanseløs. Min mann kan bare vifte så mye han vill med øyebrynene, jeg fatter ingenting.
Klør det i hornhinnene, skal jeg si.

En mors privilegium

Kan man tvinge på seg litt nærhet og kjærlighet fra en tiåring som har sluttet å klemme og kysse på sine foreldre? Kan man springe etter han inn i stua, og bamseklemme han i et heidundrandes bakholdsangrep selv om han roper ÆSJ? Kan man stå å vente på han når han kommer ut av badet og overrumple han med ett smellkyss med lyd tross at han blir skitforbannet? Kan man nekte å hjelpe han med leksene om man ikke får klemme sammen kinnene hans (som man gjorde når han var baby), snakke med babystemme og legge nesen mot hans nese?

Svar: JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA.
Det kan man.

Bilvasketrikset

Jeg vasker bilen.

Min mann går helt av skaftet. Han står å smygtitter på meg gjennom en fem cm stor døråpning, og tror at jeg ikke ser han. Men det gjør jeg jo; jeg ser et stort, brunt tårevått øye der i dørsprekken. Han kviner på innpust, som et barn på julaften. Så springer han fra vindu til vindu, og vinker ivrig til meg. Og så skal dette dokumenteres via facebook, twitter, LinkedIn, gulesider og Google earth. Jeg kysses og klemmes når jeg kommer inn. Flere ganger. Hele dagen og kvelden.

Hva var det som hendte nå, etteranalyserer jeg (det gjør forresten vi superintellektuelle ALLTID). Og hvordan skal jeg overføre denne forbausende effekten til når  jeg renser den der jævla dritkoppen som sitter inne i oppvaskmaskinen som alltid er full av gamle matrester?

Ingen aning. Men som jeg tidligere har gnelt (gnullet gnalt?) om så vil jeg jo ha flere barn, men ikke min mann. Kan bilvasketrikset kanskje få han til å innse at denne gudinnen i gamle gummistøvler og nuppete stilongs på skræv inne i bagasjerommet faktisk må kysses, berømmes, lages mat til, klemmes og befruktes ofte for at det ikke skal risikeres at hun one day vasker someone elses car*?

*Engelsken er pga at jeg vet at Storebror går inn her. Og han arvet his fathers lack of humor.

Primærbehov

Rusle rundt med Lillesøster
i en lekebutikk en lørdagsformiddag.
Ta på absolutt alt som finnes der.
Med uendelig god tid.
Være  ganske mette,
og ikke må vi tisse heller.
Ha det veldig, veldig bra.

Jeg behøver en gul paraply med nebb.

Nei, du behøver en glad og nærværende mamma, korte dager i barnehagen, alenetid med pappa, ukompliserte rammer  i ditt lille liv og følelsen av å alltid bli hørt og respektert for dine meninger. Du behøver en oppvekst basert på trygghet og nærhet, med foreldre som holder det de lover, ser deg og lærer deg det du trenger for å gå ut i livet med respekt for andre og tro på deg selv.

Nei. Jeg behøver en gul paraply med nebb.

Nei.

Jo.

Nei.

Jo.

Ok, da.

Himmelfisk

Hysj. Kom hit.

Vil dere vite en hemmelighet?

Min lille webshop, som jeg har pratet om.
Den som jeg skal fylle med alt mitt hjerte bobler over av.
Den begynner å ta form.
Og dette er første gang jeg sier til noen at den finnes.

I et av mine første innlegg her på bloggen
beskrev jeg meg selv som en himmelfisk.

En himmelfisk er en som er født til å være der nede,
men kjenner seg mer hjemme der oppe i luften og lyset.
En søkende skapning i ukjent terreng.
En impulsiv laks som til sin store glede hoppet litt for høyt.

Snart skal jeg le høyt med hele kroppen,
som man gjør når man har hoppet i fallskjerm for første gang.

Men først må jeg jo hoppe.
Jeg har hjertebank og er litt ør.
Ta godt i mot meg.

EN. TO. TRE.

Hopp.

Daddy is leaving

Jeg og Storebror sitter tett sammen i sofaen og titter på et klipp på youtube.
Om og om og om igjen.

Kort fortalt er det Inters trener Mourinho som bytter lag til Real Madrid. I det han forlater klubbhuset i bil får han øye på Interspilleren Materazzi som står der og er veldig lei seg. Bilen med Mourinho bråbremser og han springer ut. Og så blir det så rørende, synes Storebror og jeg. Tårene renner og renner.

Jeg tror vi begge gråter fordi det handler om å bli forlatt, å forlate, å trøste og å bli trøstet. Det er noe «daddy is leaving» over det hele som går rett i hjertet både på en sønn og en mamma.

Storebror tilleggsgråter nok for at alt blir trist og anderledes i Inter nå nå når Mourinho er borte.
Jeg tilleggsgråter fordi min sønn er helt oppløst i tårer. Og, kom jeg plutselig på, for at det egentlig er ganske trist at jeg lar meg rive med av fotballgreier på denne måten. Det er jo virkelig til å grine av.

Vil du også gråte om og om igjen kan du se klippet her.

Sånn gjør vi det hos oss

Lillesøster har en guidet tour fra rom til rom med sin venninne som skal spise middag med oss. Hun slenger ut armene hit og dit mens hun forteller hvordan det egentlig ligger til her i huset.

I den her familien ler vi hele tiden. Vi bare ler og ler. Helt til gjestene gjør noe de ikke får. Da sitter vi bare stille å titter på dem. Lenge. Til de sier unnskyld.

Så sånn gjør vi det. Mi casa es su casa. Bare slapp av og føl deg som hjemme.