Om mitt forhold til dyr

Desverre kommer jeg ikke helt overens med dyr. Vi snakker liksom ikke samme språk. De vrenger øynene når de ser meg, alle som en. Antagelig så ser de at jeg er redd, og min aura går fra varm oransje til griselilla på et par sekunder. Så i møte med dyr så imiterer jeg ofte kjedelig, uspiselig pinne som bare vil gå forbi.

På gårdagens springetur sto det plutselig en gammel hund midt i veien. Ikke faen om den ville slippe den her lille pinnen forbi. Jeg ble veldig redd, faktisk. Og hver gang jeg rørte på meg bjeffet dyret. Han hadde tenkt å drepe meg om jeg yppet meg, sa han. This is my street. Stikk, bitch!

Så jeg stakk.

Og da sto jeg plutselig ansikt til ansikt med et par hester en sånn tre, fire, atten, førti meter unna bak et veldig lavt gjerde. De vrengte selvfølgelig øynene idet pinnen skled forbi tross at det var på en helt vanlig pinnemåte. De knurret, det er helt sant.

Jeg behøvde ulltepper og krus med varm buljong da jeg kom hjem.
Skal man slutte å springe? Eller springe inne i sitt eget hus, kanskje?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: