hemlihetr

Lillesøster leser og skriver. Hun er fem, og har knekt koden. Først var det bare store bokstaver, og nå er det de små bokstavene som hun har kastet seg over. Første gang jeg merket at hun fattet poenget var i vår da hun satt på do og plutselig skrek «FAAAN». Det var NAF-boken (verdens beste do-litteratur, i følge en svenske jeg bor med) som lå oppned på gulvet. NAF ble FAN. Hun vrir og speilvender, leser bakvendt og ler hånlig av dobbeltkonsonanter. Men hun kan. Og hun har lært seg helt selv, jeg har aldri vært fan (NAF?) av at man som forelder skal «utruste» barna med slike meritter før skolestart. Mye viktigere å lære dem å akseptere andre og være stolt av seg selv, tørke seg selv på do og å være stille når andre snakker.

Men nå skrives det altså både «hemlihetr» og «les inte deteomduhetrpapa», og på handlelista sniker det seg ofte inn «skolodokolad» i nydelige, rare bokstaver. Hun drives av sin stahet og sitt temperament og troen på at hun kan klare alt. Og så dette behovet for å påvirke handlerutinene her i huset, da.