Om mitt forhold til dyr

Desverre kommer jeg ikke helt overens med dyr. Vi snakker liksom ikke samme språk. De vrenger øynene når de ser meg, alle som en. Antagelig så ser de at jeg er redd, og min aura går fra varm oransje til griselilla på et par sekunder. Så i møte med dyr så imiterer jeg ofte kjedelig, uspiselig pinne som bare vil gå forbi.

På gårdagens springetur sto det plutselig en gammel hund midt i veien. Ikke faen om den ville slippe den her lille pinnen forbi. Jeg ble veldig redd, faktisk. Og hver gang jeg rørte på meg bjeffet dyret. Han hadde tenkt å drepe meg om jeg yppet meg, sa han. This is my street. Stikk, bitch!

Så jeg stakk.

Og da sto jeg plutselig ansikt til ansikt med et par hester en sånn tre, fire, atten, førti meter unna bak et veldig lavt gjerde. De vrengte selvfølgelig øynene idet pinnen skled forbi tross at det var på en helt vanlig pinnemåte. De knurret, det er helt sant.

Jeg behøvde ulltepper og krus med varm buljong da jeg kom hjem.
Skal man slutte å springe? Eller springe inne i sitt eget hus, kanskje?

Postmenstruell?

Jeg skriker til mine barn at de skal plukke opp etter seg. Klær, tannbørster, donaldblader, dukkevogner, fotballer: Bort med det. Og så får jeg dårlig samvittighet etterpå, for de må jo få utfolde seg…Bare rot, elskede små venner, kontraskriker jeg med knyttede never og igjenknipte øyner. Og de råkoser seg med knekkebrød i sengen og VM i hundre meter skitten strømpekasting fristil.

Og sånn holder vi på. Gi og ta, heter det.

Tennisspillere ser ikke barnetv

Lørdagsmorgen. Herlig.

Ofte er det jeg som sover lengst. Lillesøster pynter ofte sin sovende moder med duker, smykker og hårspenner. Jeg har også vært tørkestativ og bokhylle. Koselig, synes jeg. Og når jeg våkner med et brak fniser hun at jeg er en håpløs bokhylle. Med lukkede øyne prøvde jeg i dag å lure henne inn på andre tanker:

Nå er det morgenbarnetv, du! Vil du se det?

Uten å åpne øynene visste jeg ansiktsuttrykket hennes da hun svarte:

Men mammaah. Tennisspillere ser ikke på barnetv.

Åh. Det hadde jeg glemt. hun er jo tennisspiller nå. Hver lørdag klokken elleve. Med racket, ballonger og tjue andre små nydelige mennesker springer hun rundt og rundt i en blå tennishall.

Jeg tar fram et tusen år gammelt triks fra under dyna:

Ok. Men da roper jeg bare på Storebror, så kan han få se på tv.

Pjing. Simsalabim. Borte var hun. Og jeg kan sove i ti minutter til under den heklede duken.

Livet er godt, og jeg er klok som en gammel ugle.

En dag snur jeg og går tilbake

Så vondt det kan gjøre i et mammahjerte å vinke i porten til en liten jente med skjelvende underleppe og dirrende stemme. Jeg vet at så snart bilen er borte så leker hun. Og at fem minutter før avskjeden så sang hun.

Men likevel.

En dag skal jeg snu å gå tilbake til den lille underleppen og si: Nå skiter vi i barnehagen. Vi tar toget til city og spiser is og handler tre Hello Kitty lipgloss. Så drar vi på Junibacken og leker i Pippihuset og spiser Karlssons kjøttbuller.

Vil du det?
Ja?
Det vil mamma også.

Blå prikk

Jeg oppdaget en blå prikk på tungen da jeg sto å gjespet til meg selv i speilet i dag morges. Jeg er av typen som alltid kaster meg over symptomer med interesserte, rynkede øyebryn og grafser i engelske studier og uforståelige grafer på nettet. Ojojo, så mange fantastiske diagnoser jeg har hatt. Men denne prikken på tungen finner jeg ikke mye skrevet om. Dvs om jeg ikke tilfeldigvis skulle være en blandingshund med snev av en eller annen blåtunget rase i genene. Eller en fuglehund med generelt mye pigment i gummene. Og det kan jeg vel ikke skryte på meg.

Jeg har sendt mms av tungen til min elskede. Bare for å få avkreftet at jeg er en fuglehund.
Ingen svar ennå. Litt brydd og genert synes han sikkert at mandag ikke er dagen for slike mmser. For jeg tror ærlig talt ikke prikken vises, så liten som den er.

Æsj. Jeg har sikkert bare krasjet med en kulepenn, eller noe. Og glemt det.

Ønskeliste

Lillesøster skriver ønskeliste.
Ikke lenge til jul nå, roper hun optimistisk fra kjøkkenbordet.

afon
tanbostmemusepig

Iphone eller tannbørste med Musse Pigg (Mikke mus).

Hm…hva skal vi velge, tro…

Sugar sugar

I en måned framover fra i dag skal jeg avstå helt fra sukker. Bare som et eksperiment. Jeg har alltid sagt til meg selv og andre at jeg spiser minimalt med sukker. Noe som viser seg å være bare tull:

De siste ukene har jeg observert meg selv utenifra, og jaggu ramler det ikke inn søtt litt for ofte.

Og min mamma kunne fortelle meg her om dagen at grunnen til at sukker er hvitt er fordi det behandles i blåsyre eller uran, eller noe.

Forventet oppnådd effekt av eksperimentet har jeg ikke tenkt helt igjennom ennå. Men som tidligere nevnt reagerer min kropp veldig sakte på ytre påvirkninger som lavkarbo, glutenfrie havregryn, permanent og fettnekt. Mulig jeg er uranforgiftet. Av all farinen jeg heller i meg. Så kanskje jeg blir en hyperaktiv, spikertynn dame med krøllete hår. Den som leser får se. Alt kan hende.

Noen som vil være med på eksperimentet?