Archive for oktober 2010

Heldige merra

oktober 31, 2010

Her sitter jeg med Macen i fanget, o´herlige søndag. Plutselig har jeg en liten jente bak meg som klapper meg på håret, stryker meg på nesen, hvisker i øret mitt at jeg snart skal få gå ut.

Takk for kjærligheten, sier jeg og lener meg inn mot hennes lille mage.
Hysj, mamma. Du er en hest. Og hester prater ikke.
Hun stryker meg igjen kjærlig over mulen.

Snart skal jeg strigles og få på meg sadel i form av en nuppete sofapute på hodet. Man får jo bruke det man har. Og ta det man får. Av kjærlighet, mener jeg.

Jante & co

oktober 29, 2010

Min slekt på begge sider kommer fra små fiskevær i Nordnorge. Så langt bak man kan skue finner man hardt arbeidende fiskere, og slitne koner i små, værbitte hus med alt for mange barn. Det finnes altså mye styrke i mine gener. For ikke å snakke om ramsalt humor. Det er min historie, og jeg bærer med meg dette med stor stolthet.

Men jeg har også gjennom hele livet lært meg at det finnes «De der oppe» og «Vi her nede». Det kan defineres slik: «De der oppe» tror de er finere enn «oss». De er Storinger. De har antagelig høyere utdannelse, finere jobber, de stiller høyere krav til innhold i hverdagen enn «oss», det skal selvrealiseres og selvuvikles i hytt og pine. De er arrogante, og ser ofte ned på «oss». Mens «vi her nede» skal holde oss her nede. Vi tar jobbene som blir til overs og er fornøyd med det.  Vi forventer ikke at livet skal innholde mer enn andre som er på vårt nivå. Å tro at man «er noe» er det absolutt verste man kan gjøre. Det er ikke gjennom store ord og prekner jeg har lært dette. Mer gjennom handlinger.

Nå har det seg desverre slik at jeg er overbevist om at «jeg er noe». Oppriktig og helt ærlig så tror jeg det. Gjennom min utdannelse og «fine» jobber har jeg lært meg  att det jeg sier, tenker og gjør er viktig. Like viktig som det andre sier, tenker og gjør. Jeg har lært at ulike meninger er berikende, og at de fleste «storingene» er hardt arbeidende, ydmyke og generøse mennesker. «Er noe» blir automatisk oppfattet som «er bedre enn noen». Og det er vel der konfliktene ligger når man vil opp og ut.

Jeg vil ikke ha min forutbestemte plass i livet. Nei takk. Jeg vil være «der oppe». Jeg vil ha et ekstrovert perspektiv i mitt liv -ikke et introvert, for å si det «fint».

Jeg tok en etterutdannelse for et par år siden. Spesialiserte meg, som det heter så fint. Men ingen i min familie har noen gang spurt meg om om den tiden. Ingen vet hva jeg lærte, eller hva skolen het. Jeg har et par ganger uoppfordret fortalt litt hva det dreide seg om, men det har blitt hengende litt flaut i luften, som en fjert ingen vil vedkjenne seg. Og så har vi pratet om noe annet.

Ojoj. Dette var et vanskelig innlegg å skrive.
Men mine funderinger handler nå om mine egne barn. Og at jeg vil at deres vei til et selvstendig, innholdsrikt liv og et fritt tenkende skal være lettere enn hva min reise er og var. De får gjerne bli kaffekokere og lagerassistenter, om det er det som gjør dem lykkelige. Men ikke for at de MÅ. Men for at de har valgt det. Og derfor vil jeg at de skaffer seg et fundament først som gjør at de kan velge. Jeg vil at de skal oppleve ulike perspektiver. Reflektere. Reise. Lytte og bli lyttet til. Selv oppdage at det finnes flere sanninger enn ens egen.

Så den her mammaen kommer til å tvinge sine barn til å ta høyere utdannelse. Ellers blir det baluba. Jeg skal heie hele veien. Jeg skal spørre og grave, lytte og lære, og plutselig dukke opp i aulaen med flagg og bløtkake helt uten grunn. Saltet i mine blodårer, styrken og humoren skal jeg føre videre til mine barn. Men den innprentede tanken om at «vi» ikke skal stille for store krav til livet slenger jeg på bålet. Den stopper ved meg, og finnes ikke lengre.

Jeg har møtt Cassanova

oktober 27, 2010

Hvis Firenze var en mann hadde han vært en amorøs og selvsikker 89-åring i lang, gylden kjortel. Han hadde kjørt en trimmet moped og hatt Gucci-hjelm i høstens trendige dyplilla kulør.

Selv lot jeg meg villig forføre av gubben med kjortelen. Jeg satt bak på mopeden hans med ben og armer ublygt klamret til hans sterke kropp. Smørblid tok jeg i mot alle hans komplimenter. Han sa «Its only you for me» på herlig italiengelsk. «I bet you say that to all your tourists», svarte jeg og slo blikket teatralsk ned i den femhundre år gamle brostenen. Men han sto på sitt, den gamle Cassanovaen. Og jeg kjente meg unik av all vinen, pastaen, de fiffige sjampoflaskene på hotellet, paninien og chipsen med rosmarinsmak som han generøst lullet meg inn i.

Og nå sitter jeg her og titter ut på parkeringsplassen utenfor mitt kontorvindu. Det er grått og null grader. Jeg kjenner meg håpløst forelsket i en som mest sannsynlig kastet seg over en ny kjærlighetssulten nordbo i det øyeblikket jeg sjekket ut av hotellet. Som han har gjort i mange hundre år.

Ut å reis, mine venner. Ut å bli forført, forelsket, fnisete, barnslig, småfull og vakker.

Belladonna er klar

oktober 21, 2010

Jaha jaha. Jeg har nappet øyebryn. De er veldig kontinentale nå, kan jeg bare fortelle. Og jeg har pusset sko, uten å fortelle min eks-offiser av en mann at jeg aldri har gjort det før. Han skulle dø av skam. Jeg har instruert barnevakter og renset handvesken for ispapir, grus og ICA-kvitteringer. Så nå er alt klart, og jeg sitter her å slapper av med skattelistene. Jeg sjekker alle mine ekser, for å se om det var smart eller usmart av meg å dumpe de den gangen. Og så sjekker jeg meg selv, og kan til min store glede se at jeg har tjent tolv kroner i Norge i fjor. Det var interessant. Er det flaskene jeg pantet i Namsos i sommer?

Men nå skal vi ikke snakke om flaskepant, Namsos eller skatt. Nå går denne belladonnaen å legger seg. Hun skal jo ut i verden i morgen. Vi sees på mandag.

Firenzedamen

oktober 19, 2010

Fredag drar jeg og min mann til Firenze. Uten barn. En gang var vi i et møte i banken uten barn, hvis jeg ikke husker feil. Det var lenge siden den daten i banken,  så det blir spennende å se om vi har noe å snakke om. Det kiler i magen. Nå gjenstår det bare å velge image:

Firenzedame 1: Hun sitter på en eksklusiv liten restaurant ikledd en lekker drakt i tynn ull. Cigarilloen hun røker (ikke røyker) har røde merker etter lebestiften, som også matcher den blodrøde neglelakken. Av og til nipper hun iskald hvitvin fra et elegant, høyt glass. Håret er oppsatt, solbrillene er på, taxien som skal ta henne til teateret er bestilt, skoene er fantastisk elegante og damen er tyst og mystisk.

Firenzedame 2: Hun sitter på en pizzeria, mett og glad etter en capricciosa ekstra ost. Kakaoen hun bestilte etter maten var kanskje i det mektigste laget, men alt gikk ned. Kakaomustasjen får henne til å se koselig og ufarlig ut, og hun skravler i vei med tyskerne som sitter ved nabobordet. Av og til klapser hun seg på låret, legger hodet bakover og ler høyt av en eller annen tysk vits. Håret er i en praktisk hestehale, solbrillene sitter på snei oppe på hodet, en halvliter tysk øl er bestilt, skoene er fantastisk komfortable og damen er høyrøstet og blid.

Hm. Det ene alternativet er mer lik utgangspunktet enn den andre, kan jeg jo bare røpe.

Livet er godt

oktober 18, 2010

Jeg hadde gjort en dårlig jobb som selvmordsbomber. Det hadde blitt mye skrik og skrål fra min side, men veldig lite smell. Det er fordi jeg hadde vært alt for redd for at det skulle gjøre vondt. Jeg skulle aldri klare å trykke på knappen eller dra i snora. Jeg er også alt for glad i mat til at jeg i det hele tatt skulle vurdere å forlate denne verden for tidlig. Min mann lagde hjemmelaget Bernaise på fredag, for eksempel. Hvordan skulle jeg kunne velge bort det?

Jeg mandagsfilosoferer. Gjesper. Klør meg i hodet med pennen. Konkluderer for meg selv. At jeg har det bra.

Motivasjonen er på topp

oktober 17, 2010

Æh, jeg tar springeturen i morgen tidlig, sa jeg i går kveld.
Det gidder du aldri, sa min mann.  Og nå sitter jeg her med springeklærne på og ansiktsmusklene ennå i dyp søvn.

Ikke for at jeg synes det er så utrolig morsomt å springe. Ikke for at jeg er en morgenfugl. Ikke for at alle naboene skal se denne vakre ekstremsportutøveren de har i nabolaget. Eller, forresten det håper jeg jo at de tenker. Men jeg springer i minus 4 grader tidlig en søndagsmorgen fordi min mann sa det der: det gidder du aldri.

Jæklagubbemaskjerringleggesegispringsjøldaomdusynesdetersåartig-dust.

Hang in there

oktober 15, 2010

Kjære min sønn.
Du synes at maten jeg lager smaker gift, og mine krav om ryddetid og leggetid er grusomme terrorangrep mot deg. Jeg plager deg med dusjetvang etter treningen, og tvinger deg til å pusse tenner bare fordi jeg elsker å se deg lide, sier du. Du akker og uffer, gneller og slamrer med dører.

Du er prepubertal og ufordragelig å ha i hus, kan jeg fortelle deg. Men bare fortsett med alle dine protester mot alt jeg gjør. For jeg vet noe som du antagelig ikke vet selv akkurat nå. Og det er at innerst inne så elsker du meg. Over alt i verden.

PS! Du har helt rett. Det ER gift i maten jeg lager til deg: Du kommer snart til å få symptomer som kviser, dun på leppa, morsom stemme og bli ENDA mer misfornøyd. LITT morsomt må man vel få ha det når man er mamma…

Jeg elsker deg, din sure gnu.

Menn i rør

oktober 14, 2010

De siste par døgnene har jeg grått 33 ganger. En gang per chilensk gruvearbeider som smilende kommer opp av bakken i et rør. Når jeg tenker etter så gråt jeg også når røret var 700 meter under jorden og mennene forlot gruven, en etter en. Det blir 66 gråterunder. Pluss alle de rørende scenene når røret ble senket ned for å redde en ny mann. Og backstagebildene fra sykhuset. Og syngingen. Og alle koner, elskerinner og mødre som hadde pyntet seg så fint. Det var noe fødselaktig med det hele. Og da gråter jeg alltid. Og jeg tenker på så utrolig tøffe og modige de mennene er. Tøffere enn alle Frencher og Molander i hele verden.

Det ble pluss minus 231 gråtingser på meg, altså.
Ikke verdens mest effektive dag på jobben i går. Men veldig bra for huden har jeg hørt.

 

 

The truth, and nothing but the truth

oktober 13, 2010

Fotografering i barnehagen i dag, utebilder skal det være.

Helvete, det hadde jeg glemt.

Jeg slikker på tommelen og polerer Lillesøsters kinn. Som vi mødre alltid gjør for liksom å rette til på vår egen utilstrekkelighet. Men så titter jeg på dette lille trollet og tenker at jeg vil at hun skal se akkurat ut sånn som hun gjør nå på det bildet. Alt er helt perfekt.

Luen litt på snei, med et øre stikkende ut på den ene siden. En hårspenne som skimtes under luekanten, midt i panna. Hun setter den alltid der. Tørket yoghurt på nesen. En fleece med ketchup og noe som ser ut som snørr på kragen.

Det er jo sånn hun ser ut. Helt perfekt. Helt henne.

Jeg sitter på jobb med en kopp kaffe. Lukker øynene og tenker på at jeg elsker henne skrekkelig mye.