Min slekt på begge sider kommer fra små fiskevær i Nordnorge. Så langt bak man kan skue finner man hardt arbeidende fiskere, og slitne koner i små, værbitte hus med alt for mange barn. Det finnes altså mye styrke i mine gener. For ikke å snakke om ramsalt humor. Det er min historie, og jeg bærer med meg dette med stor stolthet.
Men jeg har også gjennom hele livet lært meg at det finnes «De der oppe» og «Vi her nede». Det kan defineres slik: «De der oppe» tror de er finere enn «oss». De er Storinger. De har antagelig høyere utdannelse, finere jobber, de stiller høyere krav til innhold i hverdagen enn «oss», det skal selvrealiseres og selvuvikles i hytt og pine. De er arrogante, og ser ofte ned på «oss». Mens «vi her nede» skal holde oss her nede. Vi tar jobbene som blir til overs og er fornøyd med det. Vi forventer ikke at livet skal innholde mer enn andre som er på vårt nivå. Å tro at man «er noe» er det absolutt verste man kan gjøre. Det er ikke gjennom store ord og prekner jeg har lært dette. Mer gjennom handlinger.
Nå har det seg desverre slik at jeg er overbevist om at «jeg er noe». Oppriktig og helt ærlig så tror jeg det. Gjennom min utdannelse og «fine» jobber har jeg lært meg att det jeg sier, tenker og gjør er viktig. Like viktig som det andre sier, tenker og gjør. Jeg har lært at ulike meninger er berikende, og at de fleste «storingene» er hardt arbeidende, ydmyke og generøse mennesker. «Er noe» blir automatisk oppfattet som «er bedre enn noen». Og det er vel der konfliktene ligger når man vil opp og ut.
Jeg vil ikke ha min forutbestemte plass i livet. Nei takk. Jeg vil være «der oppe». Jeg vil ha et ekstrovert perspektiv i mitt liv -ikke et introvert, for å si det «fint».
Jeg tok en etterutdannelse for et par år siden. Spesialiserte meg, som det heter så fint. Men ingen i min familie har noen gang spurt meg om om den tiden. Ingen vet hva jeg lærte, eller hva skolen het. Jeg har et par ganger uoppfordret fortalt litt hva det dreide seg om, men det har blitt hengende litt flaut i luften, som en fjert ingen vil vedkjenne seg. Og så har vi pratet om noe annet.
Ojoj. Dette var et vanskelig innlegg å skrive.
Men mine funderinger handler nå om mine egne barn. Og at jeg vil at deres vei til et selvstendig, innholdsrikt liv og et fritt tenkende skal være lettere enn hva min reise er og var. De får gjerne bli kaffekokere og lagerassistenter, om det er det som gjør dem lykkelige. Men ikke for at de MÅ. Men for at de har valgt det. Og derfor vil jeg at de skaffer seg et fundament først som gjør at de kan velge. Jeg vil at de skal oppleve ulike perspektiver. Reflektere. Reise. Lytte og bli lyttet til. Selv oppdage at det finnes flere sanninger enn ens egen.
Så den her mammaen kommer til å tvinge sine barn til å ta høyere utdannelse. Ellers blir det baluba. Jeg skal heie hele veien. Jeg skal spørre og grave, lytte og lære, og plutselig dukke opp i aulaen med flagg og bløtkake helt uten grunn. Saltet i mine blodårer, styrken og humoren skal jeg føre videre til mine barn. Men den innprentede tanken om at «vi» ikke skal stille for store krav til livet slenger jeg på bålet. Den stopper ved meg, og finnes ikke lengre.
mammatanker.wordpress.com 