Her er noe jeg har tenkt på lenge, og som jeg bare må få blogget av meg.
Det er ikke så mye om saken i media nå, men den kommer sikkert opp igjen snart. Jeg tenker på Moland og French, og det de står anklaget for i Kongo. Av en eller annen grunn har jeg fulgt denne saken veldig iherdig. Og siden jeg alltid tenker veldig sakte så kommer funderingene og refleksjonene nå som alt er stille rundt Moland og French. Eller «gutta» som de blir kalt i enkelte reportasjer. Nesten som man sier «gutta på skauen». Og det er det som ikke kjennes bra for meg. Jeg synes at det som redder disse «gutta» er det totale kaoset i apparatet rundt dem. Det er så grotesk og latterlig mange ganger at selve skyldspørsmålet blir nesten borte: Drepte de sjåføren? Jeg tror de gjorde det. Sansynligheten er stor. Om man tar bort alt sirkuset og bare ser på bevisene og Moland og Frenchs bakgrunn og motiv.
Jeg fulgte ivrig med på VGdebatt mens rettsaken gikk i Kongo.
Vi må få gutta hjem. Vi må få de ut av bongobongoland. Dette er barske norske karer som er fanget. Hvor kan man henvende seg om man vil sende litt norsk mat til guttaboys? Det er trist å se norske staute karer i en slik situasjon. Og det blir som når vi heier på Norge i fotball. Når ordet vi kommer fram. Når alt motstanderen gjør er filming, og dommeren antagelig er korrupt. Og vi burde vinne. Vi er jo norske. Ypperste klasse.
Hvordan kan man glemme så fort hva Moland og French står tiltalt for?
Jeg heier på den lille mammaen til de farløse barna. Synes hun er verd tusen ganger mer penger enn det hun kommer til å få. For det er hun som er taperen. I et intervju så jeg pulsen hennes under øret. Hjertet banket veldig fort. Kameraer. Journalister. Folk som forteller henne hvor mye penger hun skal kreve av Norge. Kloke, ivrige menn, antagelig. Som prater veldig høyt. Har hun hørt om Norge, den lille mammaen? Vet hun om våre oljepenger og nye hoppbakke, opera og Hurtigruten? Hennes mann har brutalt blitt revet bort fra henne, han forsørget familien. Hun gråter stille bakerst i den provisoriske rettsalen.
Fatter ikke hvorfor hun ikke gliser, hun har jo hele framtiden økonomisk sikret nå. A. Sund, Oslo
Er det bare jeg som blir redd?
mammatanker.wordpress.com 
oktober 5, 2010, kl. 08:20 |
Hei damen med mammatankene. Merkelig å komme inn hit og møte alvor, men du er jo god til det også. Saken om gutta på tur i Kongo har hatt en ekkel bismak fra begynnelsen av, med all ståheien og den uebehagelige glorifiseringen av to voksne menn, som har lekt en blodig lek i et ustabilt land, mens enka nesten blir demonisert, selv om virkeligheten er slik du ser den. For å være litt slem vil jeg faktisk påstå at jeg neppe har lyst til å ha guttaboys gående løs i mi gate. Uansett så har Morten Strøksnes gitt ut bok om guttaboys og fått fantastiske kritikker. Det virker som han klarer å fortelle den nyanserte historien og gå ned i dybden, hvis du orker mer av guttaboys, da:)
oktober 5, 2010, kl. 09:30 |
Hei! Jeg skal absolutt lese den boka! Tusen takk for tipset. Og for at du også ser det jeg ser 🙂 /klem
oktober 6, 2010, kl. 06:54 |
hei
første gang innom deg
så godt å se noen som deler mine betraktninger
Gutta-retorikken er skremmende.
Det har jo nesten blitt slik med Treholtsaken i det siste også – glemmer helt at han er dømt for spionasje og for å ha forrådt sitt land,
Vi skal passe oss vel for å glemme for lett hva det handler om.
Dessverre lar mange av oss altfor ofte styre av medias dekning uten selv å reflektere. Det gir journalistenes tolkninger og språkbruk stor makt!!
La flere fortsette som deg – være oppegående og på vakt for slike fordreininger.
Det er lov å «tenke sjæl»! 🙂
Hilsen Åpent hus
oktober 7, 2010, kl. 06:38 |
Ja! Det er nettopp det jeg mener også. VG og tv2 eier ikke sannheten, og journalistikken deres er heller ikke veldig granskende. Stor klem og hurra for samfunnskritiske mammadamer!