Fotografering i barnehagen i dag, utebilder skal det være.
Helvete, det hadde jeg glemt.
Jeg slikker på tommelen og polerer Lillesøsters kinn. Som vi mødre alltid gjør for liksom å rette til på vår egen utilstrekkelighet. Men så titter jeg på dette lille trollet og tenker at jeg vil at hun skal se akkurat ut sånn som hun gjør nå på det bildet. Alt er helt perfekt.
Luen litt på snei, med et øre stikkende ut på den ene siden. En hårspenne som skimtes under luekanten, midt i panna. Hun setter den alltid der. Tørket yoghurt på nesen. En fleece med ketchup og noe som ser ut som snørr på kragen.
Det er jo sånn hun ser ut. Helt perfekt. Helt henne.
Jeg sitter på jobb med en kopp kaffe. Lukker øynene og tenker på at jeg elsker henne skrekkelig mye.
mammatanker.wordpress.com 
oktober 13, 2010, kl. 13:31 |
Nydelig skrevet! Fikk klump i halsen. Så godt å høre om flere som tenker sånn – unga er perfekte akkurat som de trollene de er. Det er det ekte som er fint – ikke nødvendigvis det perfekte, det blankpolerte, hvor hvert hårstrå ligger «riktig».
Nei, barna er aller finest når vi kan se akkurat hvordan de er (og hva de har spist den dagen, i ulike deler av ansiktet. 🙂
Digger bloggen din!
oktober 13, 2010, kl. 18:27 |
Enig ❤
oktober 14, 2010, kl. 07:44 |
Så sant, så sant! De er jo helt perfekte, uansett :o)
Herlig blogg du har, jeg kommer tilbake!
oktober 15, 2010, kl. 18:47 |
Fantastisk skrevet. Er allerede stressa i hode før fotografering neste fredag.. men vurderer å glemme hele sulamitten.