Hvis Firenze var en mann hadde han vært en amorøs og selvsikker 89-åring i lang, gylden kjortel. Han hadde kjørt en trimmet moped og hatt Gucci-hjelm i høstens trendige dyplilla kulør.
Selv lot jeg meg villig forføre av gubben med kjortelen. Jeg satt bak på mopeden hans med ben og armer ublygt klamret til hans sterke kropp. Smørblid tok jeg i mot alle hans komplimenter. Han sa «Its only you for me» på herlig italiengelsk. «I bet you say that to all your tourists», svarte jeg og slo blikket teatralsk ned i den femhundre år gamle brostenen. Men han sto på sitt, den gamle Cassanovaen. Og jeg kjente meg unik av all vinen, pastaen, de fiffige sjampoflaskene på hotellet, paninien og chipsen med rosmarinsmak som han generøst lullet meg inn i.
Og nå sitter jeg her og titter ut på parkeringsplassen utenfor mitt kontorvindu. Det er grått og null grader. Jeg kjenner meg håpløst forelsket i en som mest sannsynlig kastet seg over en ny kjærlighetssulten nordbo i det øyeblikket jeg sjekket ut av hotellet. Som han har gjort i mange hundre år.
Ut å reis, mine venner. Ut å bli forført, forelsket, fnisete, barnslig, småfull og vakker.
mammatanker.wordpress.com 
oktober 27, 2010, kl. 20:10 |
En annerledes reiseskildring 🙂 Du skriver så flott! Jeg fikk virkelig lyst til å reise ut i verden og bli forført nå!!
oktober 29, 2010, kl. 13:37 |
Jah! Gjør det! Tror ikke man behøver å reise langt. Kjøpenhavn. Eller Førde, kanskje…Den «indre» reisen er det som er viktig 🙂 /klem