Heldige merra

Her sitter jeg med Macen i fanget, o´herlige søndag. Plutselig har jeg en liten jente bak meg som klapper meg på håret, stryker meg på nesen, hvisker i øret mitt at jeg snart skal få gå ut.

Takk for kjærligheten, sier jeg og lener meg inn mot hennes lille mage.
Hysj, mamma. Du er en hest. Og hester prater ikke.
Hun stryker meg igjen kjærlig over mulen.

Snart skal jeg strigles og få på meg sadel i form av en nuppete sofapute på hodet. Man får jo bruke det man har. Og ta det man får. Av kjærlighet, mener jeg.