JANEI-leken

Det som er bra med at vi har trykket feil på oppvarmingsdingsen i huset og rotet bort bruksanvisningen er at vi får fyre i peisen og drikke kokhet te på ordentlig. Altså, for ikke å dø av kulde. Ellers er jo peis og varm te bare noe jåleri i et nybygd hus med moderne og resirkulerbar varme formidlet via en tiptop varmepumpe, som gir eksakt 23 grader i alle rom. Men i går kveld satt vi altså foran peisen for overlevelsens skyld. Ungene syntes det var veldig koselig. Det syntes jeg og pappaen også. Skulle man kanskje slå av varmen i huset av og til? Bare for å møtes på denne måten? Jeg skulle til og med kunne gå ut i skogen å fylle forkledet mitt med greiner og kvister til kveldens oppvarming. Og så kunne vi sitte stille rundt flammene, stoppe strømper og fikse fiskegarn, tove og strikke. Nei, det var en dum tanke. Jeg kan jo ikke strikke.

Vi skal jo sitte der foran peisen og leke JANEI-leken: Alle skal prate med hverandre, men sier du ja eller nei er du ute av leken. Min mann er så ekstremt dårlig på den. Det er kanskje derfor jeg synes den er så artig. VI lekte den i går. Mer skal det ikke til for å få en trøtt mandagsfamilie til å fnise.

Kveldsrunden

Første søndag i advent er over. Pepperkaker, lussekatter, gløgg, tente lys og myk, dalende snø utenfor.

Lillesøster sover med bamsen under armen og tommelen godt plassert i trutmunnen. Selvfølgelig på tvers i dobbeltsengen, der hun kjenner at hun hører hjemme.
Storebror sover også. I et hav av fotballblader puster han ubekymret, så vakker i lyset fra julestjernen i vinduet at jeg nesten mister pusten. Min trøtte, fine mann ligger og vipper på kanten av dobbeltsengen, som han ofte gjør. Han sover så stille så stille, det eneste man kan høre er Atle Antonsens «Misjonen» fra den ene ørepluppen som har ramlet ut. Den andre sitter fremdeles i øret, som vanlig. Han hører ofte på radio mens han sover, min mann. Tiden i våken tilstand strekker ikke helt til.

Selv jobber jeg fra sofaen i kveld, det blir nok et par timer. Men først måtte jeg altså ta denne runden og titte på mine mennesker. Tenk, så rik jeg er.

Ekte prinsesser

I Lillesøsters prinsessebøker ligger avsvimte prinsesser på røde plysjkledde senger, helt til prinsen gidder å ta turen innom å kysse henne. Da blafrer hun med øyenvippene, og rødmer over hans styrke og beslutsomhet. Og helt apatisk venter hun på at han skal komme ridende til hest og hugge dragen med sitt sverd. Det er ikke rart hun ikke rømmer, skoene er av glass og ikke veldig sprintvennlige. Hun sitter også helt tiltaksløs oppe i tårnet sitt og laller, også her venter hun på at noen annen (prinsen) skal komme å ta en beslutning for henne.

Fysj.

Jeg er en prinsessemamma. Overalt rundt oss blir jeg påminnet om det. En eller annen dust har bestemt at min lille utgave skal kle seg i prinsessekjoler som er umulige å springe i, plastsko som er livsfarlig i trapper, glitrende ringer som gnager og tiaraer som stikker, glitter og fjas som er fint for andre å se på.  Min prinsesse titter rundt seg og observerer at det er dette som skal til om man vil være med på leken. Guttene har myke spidermandrakter med innsydde bolemuskler i myk skumgummi som skal imponere på prinsessene som egentlig må tisse, men kjolen er så forbaska vanskelig å få av så de står der og holder pusten med bena i kors. Spidermandrakten har sikkert et eget lite borrelåsbefengt hull i skrevet, så helten ikke skjemmer seg ut med uhell foran prinsessen han nettopp har erobret.

Den største oppgaven min som prinsessemamma er å utruste henne med det hun måtte behøve for å få et rikt og selvstendig liv når hun forlater hjemmet. Eller slottet, blir det jo. Jeg skal gi henne et sverd så hun kan kvitte seg med alle dragene, de finnes det mange av der ute. Hun skal få et tykt rep så hun kan klatre ut av tårnet selv, og ikke sitte å vente på at noen andre skal komme å redde henne ut av tristessen. Jeg skal lære henne at det flotte med å selv lete opp prinser å kysse, er at man da får sjansen til å velge den beste. Ekte prinsesser venter ikke på å bli erobret. Ikke av prinser. Og ikke av livet. Ekte prinsesser erobrer selv.

Jeg har laget noen søte navnebilder inne på Himmelfisk. Og de er bare for ekte prinsesser. Ikke lett å se på bildene, men prinsesseskoene er selvfølgelig av goretex og har gummisåler og ispigger under.

Vennlig hilsen Dronningen

Braere kan det vel ikke sies

En tiårings definisjon på en god venn:

En god venn gjør det som er bra hos deg braere, og det som ikke er bra braere, det også.

Fredag

Fredag, altså. Den dagen i uken der alt er litt lettere. Og visst er det forbausende ofte sol på fredager? Tror det kommer av at det er så mye mer positiv energi i luften på fredag enn for eksempel på tirsdag, at skyene bare fordamper. For meg er fredag en musikkdag. Jeg hører på bøttevis med bra musikk i ørepluppene, og på fredager er det pump up the volum, altså. Høy musikk, spise lunsj mens jeg leser nyheter på dataskjermen. Jeg merket dog ikke at den ene pluppen ramlet ned i maten, og at jeg plukket den opp med gaffelen og putted den i munnen sammen med kylling, erter og nydelig bulgursalat. Ikke engang en hvit ledning i munnviken gjorde meg mistenksom. Jeg prøvde desperat å definere råvaren med tunge og tenner før jeg spyttet den ut igjen. Og nå merker jeg at det har hendt noe med bassen til Kings Of Leon, den er litt tam.

Men hva gjør vel det. Det er jo fredag. Og jeg skal få kysse på verdens fineste unger helt til solen har gått ned og chipsskålen er tom i kveld. Vi skal tenne lys, sitte hulter i bulter i sofaen å synge høyt til Idol.

Bilgal

Noen ganger prøver jeg å komme meg ut av bilen selv om bilbeltet fortsatt sitter på. Fem sekunder med panisk sprell tar det før jeg innser at det ikke er onde, usynlige krafter som holder meg fast. I går prøvde jeg riktignok å ta av meg bilbeltet, men fomlet med begge hendene på venstre side -altså ved døren, og ikke på høyre siden, der den røde klikke-av knappen har befunnet seg i tusen år. Nei, her kommer jeg faen meg ikke ut tenkte jeg, og vurderte seriøst å åle meg ut av beltet via gulvet. Og om noen av dere vet om flere som av og til slår av motoren og drar ut nøkkelen ved rødt lys, eller setter i gang vindusviskerne i stedet for blinklys i enkelte kryss, be dem kontakte meg. Mulig det finnes en forening man sammen skulle kunne gå med i.

Ikke vet vel jeg.

Klip meg i armen

I ettermiddag skal Lillesøster på helsestasjonen, synstest og vaksine står på menyen. Hun ville at jeg skulle klipe henne i armen her om dagen, et klip som skulle være akkurat så ondt som vaksinen. Eller saksvinen, som hun kalte det. Jeg tok antagelig litt ekstra i, bare for at hun skal bli positivt overrasket i dag når stikket ikke kjennes i nærheten så mye. Bare hun ikke roper ut mamma, denne saksvinen gjorde  ikke så ondt som når du kliper meg i armen.

Hun gruer seg ikke et dugg. Og synstesten er bare spennende, synes hun. Det eneste jeg kan tenke meg er at hun kommer til å blir noget forbannet når noen skal fortelle henne hva hun skal gjøre, og hvor hun skal sitte. Ikke lei seg. Bare forbannet.

Så når jeg tenker hvor vidunderlig forbannet hun kan bli, og i tillegg ser for meg at hun eventuelt skulle behøve briller da smiler jeg helt automatisk veldig veldig mye her jeg sitter alene på jobb. Hun er den fineste, kuleste og helt sin egen lille dame.

Roten til alt ondt

Min mann vet noe som han hadde delt med verden om han hadde vært av den orale typen. Eller verbale, heter det kanskje:

Å ha en kaotisk bod er roten til alt ondt. Sliter du med eksem, fedme, søvnløshet, for lite spontanitet i kjærlighetslivet og litt vel mye vann i kroppen skyldes det antagelig at du ikke finner en eneste liten mutter når du trenger det. Eller skrujern. Eller gressklipper. Vi har kjøpt åtte sykkelpumper, påstår min mann. Og det er fordi at når han åpner boddøren og skal hente sykkelpumpen så ser han bare flytemadrasser og julepynt, så da lukker han alltid døren og kjøper en ny. Sånt får man altså vann i kroppen av, i følge han. Jeg skulle vel også kunne tatt et tak der inne. Men jeg er ikke like overbevist som han at en ryddig bod er som det der lysende treet i Avatar, kilden til absolutt alt godt. Men, drit i boden, sier jeg alltid. Han klør seg på eksemen.

Nå har det seg slik at han har ryddet boden nå, det er kjempefint der inne. Man kan se betonggulvet, alle sykkelpumpene henger på veggen, og alle halvtomme malingsspann står i sirlig ordning arkivert etter farge.

Han åpner boddøren og titter inn fem ganger om dagen nå. Så plystrer han småfrekt som om det skulle vært en veldig attraktiv beib der inne. Det der med kjærlighetslivet som skulle bli bedre med en ryddig bod, det var vel med meg han mente? Ikke boden?

Bloggen og jeg

Jeg og bloggen har hatt et lite relasjonsproblem, en krise i forholdet vårt.
Jeg så det komme, men sa ingenting.

Nå har vi fundert, kranglet, tittet tyst og mutt på hverandre, trøstespist og til slutt endelig kommunisert.
Og vi har bestemt at vi aldri skal gå fra hverandre, bloggen og jeg.

Som Kaffe og karsk, Eli Rygg og Jarl Goli, nykokt lammerull med majones
hører vi sammen.

Kriser er bra. Da skjerper man seg litt og tar et steg videre.

 

 

Status

Storebror er på Facebook. Småttisene bruker jo dette nettverket på en helt annen måte en oss med leverflekker i ansiktet, hele poenget deres er å få et høyt antall mennesker på vennelista si, kjente og ukjente. Storebror har blandt annet en million fotballgale tiåringer på sin liste. Og så foreslo denne kule mammaen at om han har lyst så kan jeg fikse å trikse så det på hans newsfeed står «Storebror er nå venn med Zlatan Ibrahimovic». Og at det for eksempel står «Ronaldo liker dette» under. Hæ? Hæ? Hæ? Hvor kult er ikke det??? Alle kommer til å «men altså bare fett åh, liksom». Jeg dultet kompisaktig borti Storebror. Han takket høflig nei, og mente at om den ekte Zlatan noen gang skulle gå inn å titte på hans side så skulle det oppstå pinligheter, og det skulle bare bli en masse vas.

Neivel. Da får jeg gjøre det på min egen. Men ingen Zlatan, takk. Hos meg skal det stå at jeg er nå venn med Gry Jannicke Svake mennesker Jarlum (evt. Märtha Louise liker dette). Hvor ble det av dette fantastiske mennesket? Jeg vil bare benytte anledningen til å si at jeg, som den eneste i verden, er helt overbevist om at hun virkelig ble bortført av aliens den gangen. Klart hun ble det. Så da skal jeg lage en juksedings på facebook som en hyllest til henne. Tenker mine venner blir kjempeimponerte.

Hvilket navn skulle dere ville ha på facebooken om det viste seg at jeg solgte jukse-newsfeeds i mørke, skitne smug på netterne for en billig peng?