I Lillesøsters prinsessebøker ligger avsvimte prinsesser på røde plysjkledde senger, helt til prinsen gidder å ta turen innom å kysse henne. Da blafrer hun med øyenvippene, og rødmer over hans styrke og beslutsomhet. Og helt apatisk venter hun på at han skal komme ridende til hest og hugge dragen med sitt sverd. Det er ikke rart hun ikke rømmer, skoene er av glass og ikke veldig sprintvennlige. Hun sitter også helt tiltaksløs oppe i tårnet sitt og laller, også her venter hun på at noen annen (prinsen) skal komme å ta en beslutning for henne.
Fysj.
Jeg er en prinsessemamma. Overalt rundt oss blir jeg påminnet om det. En eller annen dust har bestemt at min lille utgave skal kle seg i prinsessekjoler som er umulige å springe i, plastsko som er livsfarlig i trapper, glitrende ringer som gnager og tiaraer som stikker, glitter og fjas som er fint for andre å se på. Min prinsesse titter rundt seg og observerer at det er dette som skal til om man vil være med på leken. Guttene har myke spidermandrakter med innsydde bolemuskler i myk skumgummi som skal imponere på prinsessene som egentlig må tisse, men kjolen er så forbaska vanskelig å få av så de står der og holder pusten med bena i kors. Spidermandrakten har sikkert et eget lite borrelåsbefengt hull i skrevet, så helten ikke skjemmer seg ut med uhell foran prinsessen han nettopp har erobret.
Den største oppgaven min som prinsessemamma er å utruste henne med det hun måtte behøve for å få et rikt og selvstendig liv når hun forlater hjemmet. Eller slottet, blir det jo. Jeg skal gi henne et sverd så hun kan kvitte seg med alle dragene, de finnes det mange av der ute. Hun skal få et tykt rep så hun kan klatre ut av tårnet selv, og ikke sitte å vente på at noen andre skal komme å redde henne ut av tristessen. Jeg skal lære henne at det flotte med å selv lete opp prinser å kysse, er at man da får sjansen til å velge den beste. Ekte prinsesser venter ikke på å bli erobret. Ikke av prinser. Og ikke av livet. Ekte prinsesser erobrer selv.
Jeg har laget noen søte navnebilder inne på Himmelfisk. Og de er bare for ekte prinsesser. Ikke lett å se på bildene, men prinsesseskoene er selvfølgelig av goretex og har gummisåler og ispigger under.
Vennlig hilsen Dronningen
november 24, 2010, kl. 12:45 |
Jeg likte dette innlegget – det er kanskje på tide med en barne bok om prinsesser som redder seg selv istede for å vente på prinsen 🙂
november 25, 2010, kl. 13:24 |
Enig! Hvis man lurer på hvorfor det ofte sitter menn øverst i organisasjoner og næringsliv er det bare å se på forventningene og de forutbestemte «reglene» i rolleleken til ungene. Ennå ser jeg at jentene beundrer, og guttene blir beundret. Det kan vi snu på! /klem
november 24, 2010, kl. 13:28 |
Vilken tur att vi har tuffa småprinsessor med starka viljor!!! E o N sätter man sig inte på!!! 😉
Kram Johanna
november 25, 2010, kl. 13:25 |
Haha, nei det har du virkelig rett i! OG det er det som er EKTE prinsesser, spør du meg! Stor klem! Ps! Takk for fine ord inne på bloggen…du er god!
november 24, 2010, kl. 13:52 |
Amen!
november 25, 2010, kl. 13:25 |
🙂
november 24, 2010, kl. 19:08 |
Fantastisk bra innlegg, og så sant, så sant! Er forøvrig enig med Christine, kanskje DU skal skrive en barnebok om prinsessen som redder seg selv? 🙂
november 25, 2010, kl. 13:25 |
Jeg er på! Helt klart! /Klem
november 25, 2010, kl. 11:00 |
Hurra, ja! Prinsesser av i dag burde ordne opp selv, klatre oppover borgveggen og selv ta seg av de farlige dragene. Kan ikke huske at vi var så opptatt av prinsesser da vi var små, men det har helt sikkert noe å gjøre med alt stæsjet som er tilgjengelig i butikkene nå, som ikke fantes da.. Kule navnebilder.
november 25, 2010, kl. 13:33 |
Tror knapt jeg hadde noe rosa. Må ha vært Barbies støvletter, i så fall. Og der er det igjen, stakkars Barbie. Forferdelige ukomfortable klær og sko, mens Ken ravet rundt i loafers og slippers og vide, mjuke stenvaskede snekkerbukser. OG BLE BEUNDRET AV BARBIE FOR SITT MOT OG SIN VILJESTYRKE. Faen, så dumt…
november 25, 2010, kl. 20:20 |
Kunne ikke vært mer enig. Har selv en prinsesse hjemme og jeg jobber og jobber, men foreløpig bare med ord, mot at jenter kun må være søt og yndige og vente på sin prins. Hun ser jo at jeg «pynter meg» som hun kaller det, selv om jeg bare tar på meg en kjole eller skjørt og litt mascara før jeg går på jobb. Altså vil hun også pynte seg. Selvfølgelig er mine kjoler og vinterstøvler for kontoret mye mer pynt enn hennes ullundertøy og store (*dog rosa*) barnehagedress. Jeg håper at hun ser at jeg har et liv som er selvstendig, der jeg erorbrer borgen selv med mitt sverd samtidig som har kjolen på. Mine setninger om livet som dronning med god innflytelse, heller en som yndig prinsesse virker nok ikke, men kanskje vi mammaer kan vise et mer fullstendig bilde av hva det kan bety å være kvinne gjennom det vi gjør i hverdagen. Jeg har forresten selv vært minst like mye opptatt av prinsesse, barbie og rosa som datteren min er i dag…Derfor vel også kjole, skjørt og mascara…det stemmer nok. Jeg tar en titt i speilet hver dag. Uansett, fantastisk viktig det du skriver om B!
november 26, 2010, kl. 10:25 |
For å si det som en EKTE prinsesse: «Braere kan det vel ikke sies!» Med en kommende prinsesse i magen, som allerede har en klesskap fullstappet av rosaklær, – er dette viktige tanker for en en vordende Dronning. Min prinsesse skal hvert fall få et navnebilde fra Himmelfisk!
(Forhåpentligvis vil hun kanskje ligne på sin mor, som nektet å bli kalt prinsesse da hun var liten. Hvorfor det liksom, når man kunne være Dronning?)
desember 5, 2010, kl. 18:35 |
Godt skrevet!
Etter tre gutter fikk vi ei jente. Eller prinsesse, som noen sier. Og noen går ut fra at dette med ei jente blir helt annerledes. Men hun kan vel like godt som noen bli en mester på fotballbanen, bli kul trommis i rockeband eller digge kaptein Sabeltann? Det er ikke sikkert det blir sånn, og vil hun ha rosa tyllprinsessesaker rundt seg, er nå det helt greit. Men jeg trenger ikke automatisk å tro at det må bli sånn.
Prinsessebildene dine var tøffe!
desember 6, 2010, kl. 09:32 |
La oss gjøre om begrepet «prinsesse». Det er fyllt med så mye passivt og ukomfortabelt. Besluttsomhet, gode sko og masse ulyd er mye mer spennende…