JANEI-leken

Det som er bra med at vi har trykket feil på oppvarmingsdingsen i huset og rotet bort bruksanvisningen er at vi får fyre i peisen og drikke kokhet te på ordentlig. Altså, for ikke å dø av kulde. Ellers er jo peis og varm te bare noe jåleri i et nybygd hus med moderne og resirkulerbar varme formidlet via en tiptop varmepumpe, som gir eksakt 23 grader i alle rom. Men i går kveld satt vi altså foran peisen for overlevelsens skyld. Ungene syntes det var veldig koselig. Det syntes jeg og pappaen også. Skulle man kanskje slå av varmen i huset av og til? Bare for å møtes på denne måten? Jeg skulle til og med kunne gå ut i skogen å fylle forkledet mitt med greiner og kvister til kveldens oppvarming. Og så kunne vi sitte stille rundt flammene, stoppe strømper og fikse fiskegarn, tove og strikke. Nei, det var en dum tanke. Jeg kan jo ikke strikke.

Vi skal jo sitte der foran peisen og leke JANEI-leken: Alle skal prate med hverandre, men sier du ja eller nei er du ute av leken. Min mann er så ekstremt dårlig på den. Det er kanskje derfor jeg synes den er så artig. VI lekte den i går. Mer skal det ikke til for å få en trøtt mandagsfamilie til å fnise.