Kavalkade

Et innholdsrikt og fargesprakende år er snart over, og jeg oppsummerer:

Januar: Husker ingenting. Kaldt bare.
Februar: Storebror ble ti år. Mer husker jeg ikke. Jo forresten, enda kaldere enn januar.
Mars: Var det virkelig mars i år?
April: Hm. Lillesøster ble fem. Eller?
Mai: Jeg husker at vi gikk i 17. maitog. Mer hendte det ikke den måneden.
Juni: Tusen kroner på at vi grillet og koste oss med gode venner.
Juli: Norgesturné, veldig fin tur.
August: Jeg betalte lånekassen i tid, det husker jeg veldig godt.
September: Blank
Oktober: Italia
November: Så Forest Gump med Storebror.
Desember: Feiret jul med fine, glade mennesker.

Enten har jeg verdens kjedeligste liv, eller så har jeg verdens dårligste minne. Håper det er det siste. At livet mitt egentlig er som Linni Meisters liv, glam og glitter, sus og dus. Bare at jeg har glemt det. Det er bra man blogger. Så man vet.

Er straks tilbake

Skal bare tygge ferdig først.

 

Trygge ritualer

Det er lett å være foreldre i dagene som kommer. Alt barna vil ha er forutsigbarhet. Og det er vi faktisk veldig bra på, jeg og barnefaderen. Alt blir så enkelt når man har en jukselapp der det står «bare gjør det samme som i fjor». Merkelig. Det sto det på fjorårets jukselapp også. Aldri vil man endre på den forutsigbarheten, sette den i fare. Hvis jeg lukker øynene og ser tilbake på min barndom er det julene jeg husker best. Man henger liksom minnene på denne viktige høytiden. Og jeg vil at ungene skal se tilbake på julen som fredfull, trygg og forutsigbar.

Tenk om verden var styrt av kvinner…

…så anderledes alt skulle være da.

Er det flere enn meg som er inne på TED.com og fyller på med klokskap innimellom slagene?

Jeg holder jo alltid med siste taler (i absolutt alle sammenhenger), og da roper jeg og knytter hendene i luften. Ublygt stjeler jeg meningene til alle disse kloke foreleserne. Jeg blir så bortinatta engasjert.

Den siste forelesningen som fikk mitt blod til å bruse var av Hillary Clinton. Hun er veldig engasjert i kvinners rettigheter rundt om kring i verden, og spesielt i fattige og krigsherjede land. Hun mener at i disse landene er den absolutt dårligst utnyttede resursen rett og slett jenter og kvinner. Femti prosent av befolkningen får ikke være med å bidra til økt produksjon, økt kunskap, økt velstand i disse landene fordi de på ulike vis er undertrykte. Og Hillary sier at nøkkelen til fred og bedre livsvilkår for mange millioner mennesker rundt omkring i verden ligger i å lære disse kvinnene å lese og skrive, eller lære de et yrke.

JAAA! roper jeg til Hillary på skjermen. Jeg elsker denne kvinnelige pioneren.

Selv er jeg en pioner i form av å være den absolutt første kvinnen i min kommune som har bestilt legetime via internet, kunne min doktor fortelle meg her om dagen.

Jeg og Hillary baner vei for quinderne.

Åttedobbel sats

Har jo ikke tid å blogge. Svensken har laget en pepperkakedeig som er så stor at vi nok blir stående her på kjøkkenet å bake til tirs evt ons neste uke.
Den første timen skrålet og lo vi, lagde Hello Kittyer, Zlataner og  puppedamer og tok bilde av oss selv med mel i ansiktet. Men det var kl fem. Nå er klokken 22.15. Barna stakk kl seks. Og nå jobber vi tause og metodiske. Ingen flere pupperkaker. Bare standarhjerter.

-Mmm, de smaker som de man kjøper i butikken skrøt søteste Lillesøster før hun stakk.

Skulle man kanskje bare ta å bake en tykk og naturtro pepperkake-barbapappa i 1:1 størrelse her på slutten…Svensken må sikkert på do snart. Da gjør jeg det. Ja, det var en god idé.

Min venn Anna

Damen som jeg deler kontor med, som heter Anna og som kan alle Carolas slagere, er også blodgiver. Mulig det henger sammen med at hun heier på Carola, det vet jeg ikke. Men nå kommer det som er så tøft at jeg får frysninger både her og der: For noen uker siden, da vi satt her på kontoret og koste oss med høy musikk og grusom sterk kaffe, fikk Anna en sms fra Blodbanken. Der stod det at hennes blod nå var kommet til nytte, og tusen takk for at du ga blod blabla.

Hvor fantastisk er ikke det? Å gå hjem fra jobben en grå onsdag, og vite at i dag reddet jeg kanskje livet på noen?

Hurra for Blodbanken som har forstått hvordan man på en varm og moderne måte kommuniserer med sine givere. Hurra for Anna som redder liv i hytt og pine.

«Dugg»

Det er mye vanskeligere å skrape vinduene på innsiden av bilen enn man skulle tro. Og det vet man først når man har glemt å stenge bildøren noen timer i minus 12. Jeg satt stille noen sekunder i dette aldeles nydelige islandskapet. Har jeg virkelig skapt alt dette? Så gikk jeg løs på rutene. Sliten og svett klarte jeg til slutt å produsere et kikkehull såpass stort at jeg kunne rase hjem fra jobb i andre gir.  Og så får man plutselig høre at det finnes en knapp man kan trykke på der under radioen en plass, som fjerner «dugg» på innsiden av vinduene på sekunder? (Jeg sa til min mann at det var skrekkelige mengder dugg i luften nå for tiden da han lurte på hvorfor bilen var fuktig. «Dugg».) Jeg har jo sett knappen. Det er liksom en firkant med runde kanter og bølger på. Det ser ut som en engangsgrill, så den har jeg faktisk aldri følt noe behov for å trykke på. Før nå. Nå kan det bare dugge i vei.

Elskling, bildøra sto ikke vidåpen på parkeringen i tre og en halv time. Klart det ikke var is i bilen. Men jeg skriver jo en blogg som folk leser, jeg må jo underholde. Life is a cabaret, eller noe.

Stockholm, I love you

Luciafeiring i dag. Barna er hvitkledde og synger om håp, lys og kjærlighet. Jeg gråter som vanlig. Men denne gang for byen jeg elsker. For at vår relasjon aldri kommer til å bli som før.

Vakre, vakre Stockholm. Stolt hovedstad i et land der menneskrettigheter er så selvfølgelige. Der alle er like mye verd, og individet alltid er det viktigste. Der barna lærer at vi alle er bra nok, uansett hvor vi måtte være født. Ikke noen plass jeg tidligere har bodd har fremmedhat og redsel for det ukjente vært så fjernt som her i Stockholm. Ingen andre steder har jeg følt meg så trygg når jeg har gått gjennom gatene hand i hand med mine barn. Og nå har det endret seg. Foreldre kommer til å være redde, og barna kommer til å kjenne vår frykt. Har han lært seg at han kommer til å få det veldig fint på «den andre siden» når man velger martyrdøden, selvmordsbomberen?  Og hvis man roter det til, og ender opp med bare å sprenge seg selv? Håper det medfører at han blir latterliggjort i all evighet. Tenk å ødelegge så mye for sine egne landsmenn som bor her. Tenk å skitne til Stockholm, som er så fin og urørt.

Hvilken jævla idiot. Hvilken ynkelige feiging.

.

Gode egenskaper

Min mann kan lage mat. Og etter det jeg har forstått, er  jeg ganske heldig. Det er ikke bare damer til eggkokermenn som minner meg på det, men svensken himself. Han mener at jeg aldri kan forlate han fordi jeg aldri kommer til å finne noen som lager så god mat til meg. Og han har rett. Maten er ikke bare god, den er ofte vakker også. Jeg beundrer hans evne til å sette sammen konsistens, farger og smaker. Han dekker alltid et vakkert bord, med levende lys. Flotte salater. Spennede smaker. Kjøttet er ALLTID perfekt stekt.

Blablabla.

Og grunnen til at min mann aldri kan forlate meg er fordi han aldri kommer til å finne noen som lager mat så raskt som meg. På tretten minutter kan jeg gå fra en heller slæpp posisjon i sofaen til å stå med rent forkle, lebestift og nytupert hår og ønske min familie velkommen til bords. Det er klart det går litt ut over estetikken med den farten jeg er oppe i. Og borddekkingen. Og salaten. Men pølsene er nesten ALDRI frosne midt i.

Det gjelder å gjøre seg uunværlig. Finne sin nisje. Sitt sellingpoint. Og så kjøre stenhardt på det.

Tikker det inn en anonym gebrokken kommentar her som handler om norske damer uten selvinnsikt så er det svensken.  Følg med, følg med.

Kan man skype fra Nordpolen?

Lillesøster, som lenge har truet med å flytte hjemmefra om vi fortsetter å tvinge henne til å pusse tennene, har bestemt seg for at nå er tiden inne. Jajamen. På selveste julaften går flyttelasset, og det til Nordpolen. Hun har allerede planlagt å haike med en gubbe hun kjenner som har lovet å stikke innom utpå ettermiddagen der. Ved frokosten i dag fortalte hun at hun kom til å ta med seg bamsen, katten og en lommelykt. For det er mørkt i Polen. Og jeg trenger ikke være redd for at hun skal spise for mye sukker, nissegrøt er veldig sukkerfri langt der borte i mørket. Og vi kan både ringe hverandre på gammeldagse telefoner og skrive julekort med engler på. Så kontakt skal vi jo ha tross lange avstander, bedyret hun.

Oh, som jeg kommer til å savne henne når hun stikker, forteller jeg henne. Ringe henne ofte på gammeldagse telefoner. Og sende englekort flere ganger i uken. Jeg ser på henne at hun allerede har utsatt flytten.

En dag hender jo dette. At hun drar avgårde med en skjeggete, småharry fyr som har lovet henne glitter og gull. Og jeg ringer, skriver brev og bekymrer meg for om hun spiser ordentlig. Og håper at hun får bruk for alt vi har lært henne. Om å bry seg. Sette grenser. Sikte høy, samtidig glede seg over det lille. Og at tykke menn i røde kosedresser med jålete belter i livet mest sannsynlig er en bløff. Det har vi forresten ikke lært henne ennå. Det oppdager hun nok snart selv.