Modern talking

Storebror vil ha snekkerbukser. Det at han i det hele tatt gidder å tenke på at plagg jaggumeg kommer i ulike farger, materialer og fasonger gjør meg håpefull og glad. Jeg har aldri møtt noen som er så uinteressert i hva man ikler sitt legeme med som Storebror. Det er ikke bare det at strømpene som oftest er ulike, de er veldig ulike. Den ene er gjerne en skitten, litt for liten hm-strømpe med hull på stortå, lilletå og hæl. Den andre får gjerne være en hjemmestrikket, litt for stor strømpe i et fint mønster. Eller så er det ingen strømpe på den foten i det hele tatt. Ikke viktig, sier min sønn. Han har selvfølgelig rett.

Men nå forteller han meg altså at det er snekkerbukser som er da shit, og gjerne med en kneppet skjorte under.

Et gufts fra 80-tallet innfinner seg.  Lukten av meksikansk gryterett og Toy. Lyden av Modern Talkings «Brother Louie» (som jeg forøvrig danset breakdans til, fordi jeg syntes det ble kjempefint til louilouiloui på refrenget…). Ungdomsdisko og mine kjære snekkerbukser. I årevis brukte jeg de buksene på disko. Gjennom alle årstider. Jeg kjente meg sterk og fri. Til slutt tok puberteten ukontrollert over og tvang meg ut av yndlingsplagget som nå var blitt så kort at de rakk meg til midt på leggen, og jeg måtte stå som en banan så ikke selene skulle stramme for hardt over skuldrene og gi meg gnagsår mellom bena. Det var tider.

Storebror, you´re my heart, you´re my soul. Klart du skal få snekkerbukser. Med (ferskenfarget, kanskje?) skjorte til. Meksikansk gryterett skal du få, også. Med ris. Og poteter.