Ojoj. Ting skjer. Denne mammaen har flere og større mammatanker enn noen gang før. Jeg kommer til å ta en liten bloggferie, fordi jeg behøves en annen plass akkurat nå. Dere skal få vite hva det gjelder. Og dere kommer til å smile og le, gråte og snyte dere.
(Diskutér gjerne i kommentarfeltet. Skriv gjerne at dere savner meg veldig, og sånt. Jeg liker å være i midten. Om jeg bare får stå å titte litt blygt ned i bakken og ikke si noe.)
Vi sees snart, venner!
Vaskemaskinen har PÅ-knapp. Ikke PLAY-knapp. Jeg prøver å lærer min datter forskjellen. Play inneholder noe morsomt og underholdningsaktig, i motsetning til på som bare er noe man vil trykke på, og gå. Ikke lett å fatte det når hun nettopp har tatt et muntert farvel med en haug med strømper som skulle på eventyr inn i det svarte hullet, prøvd å smugle med storebrors venstre fotballsko i en trøye på vaskeferden, fyllt i så mye vaskepulver at hun måtte klukk-le litt og nesten smakt på skyllemiddelet fordi det luktet lørdagsgodis. Visst blir det Play?
I dag blir Storebror 11 år. Og som vanlig går jeg rundt og snufser og titter på klokken.
Akkurat nå, for elleve år siden, i et urin-gult rom på Haukeland lå en nyvåken, veldig trivelig og vannfyllt kvinne til observasjon. Førti kilo hadde hun gått opp i vekt pga svangerskapsforgiftningen, og ni av de bare på de to siste ukene. Likevel kjente hun seg på sitt vakreste, og svevde på en rosa sky. Hun ventet på sin elskede. For dagen før hadde svensken ankommet Bergen. Over Hardangervidda i snø og storm hadde han, med verdens største, svenskeste snusleppe, kjørt for å være med sin lille (106 kg tunge) mø. De var forelsket, den vannfylte skjønnheten og svensken. De kjente seg uovervinnelige. Plutselig var han i rommet, og den urin-gule fargen på veggene ble solgul. De hadde ingen aning om at de skulle bli foreldre for første gang den dagen…
Fatter dere? Er det rart jeg går her å uler?
Storebror tar bussen til fotballtreningen. Etterlater seg en bred stripe med rot gjennom alle rom: strømper, fotballblader, bukser og t-shirts og alt avsluttes med et banaskall i yttergangen. Hadet, roper han. Han er så stor og selvstendig, spytter på skrå og har eget busskort. Glem ikke å dra i snora når du skal av bussen, roper jeg tilbake. Han smeller igjen døren, og etter fire sekunder går den opp igjen:
Hvilken snor?
Akkuratja. Man drar ikke i snorer nå for tiden. Man trykker på knapper. Herregud, jeg bruker ord og uttrykk som de under tjue ikke forstår. Spille en plate. Spole midt i filmen. Slå på luren. Legge på telefonen. Fremkalle bilder. Veive igang bilen…(nei, der gikk jeg for langt).
Men retro, det er jeg. Og retro er alltid på mote. (heter det på mote nå for tiden?)
mammatanker.wordpress.com 