Hoppipolla

Asså.

Heihei. Nå har jeg jo lovet en rørende tilbakekomst. Jeg har altså bygget opp en forventning som gjør at hele skjermen min dirrer når jeg åpner bloggen. Var nå det så jævlig lurt?

For at det skal komme hvertfall litt snørr hos dere, har jeg de siste dagene desperat letet etter stemningsmusikk som liksom skal ligge i bakgrunnen når dere leser dette innlegget. To get you in the mood. Musikken er litt masete på slutten, så les fort.

Her for Spottiser og her for Youtubere. På med musikken i bakgrunnen, nå skal dere høre:

En kald januarnatt mistet jeg min lille svigermor. Stille, så stille listet hun seg videre. Og tanken på at hun ikke har vondt lengre gjør at man klarer dagene. Det er trist å miste noen i januar. Alt er så ubeskyttet. Skogen. Veiene. Vi som sørger.

En tirsdagskveld noen uker senere, ligger jeg og svensken og visker i mørket. Min havn i stormen. Verdens beste pappa. Bautasteinen. Matguden. Snus-svensken.
Vi er gravide. Jeg aner hans mørke øyne, de er trøtte. Hva i all verden skjer nå, tenker vi.

Det blåser kaldt og rått utenfor soveromsvinduet. Har det ikke gjort det veldig lenge nå?

Dette var vel ikke det mest planlagte vi har gjort i vårt liv sammen. Ikke det mest gjennomtenkte, fornuftige, gjenomanalyserte og exel-budjetterte.
Men det skal bli bra. Storebror er rørt. Lillesøster er mistenksom. Min mann er verdens beste pappa. Jeg er tykk og vakker. Kan det bli bedre? Vi skal bli et menneske til.

Og jeg er tilbake i bloggmodus. Noe så inni granskauen. Håper dere vil følge min reise mot det ytterste bristepunktet i september en gang.

Kom det en tåre? Hæ?
Håper det.