Min mann har en fasinerende egenskap, han kan sitte å lese en bok mens alle vi andre lever livet rundt omkring. Vi skravler, spiller musikk, ler og bråker. Han merker ingenting. Det finnes bare han, boken, snusen og kaffekoppen. Jeg har alltid påstått at innerst inne så er han en enstøing, og jeg er nesten sikker på at han innimellom slagene drømmer seg bort til en ungkarsleilighet med…ja, det blir jo seg selv, en bok, snus og god kaffe. Men det som er så bra er at han virkelig sitter der i bråket, og er helt for seg selv. Han hverken hører eller ser et eneste menneske. Så han kjenner seg sikkert tilfreds med sin ungkarstilværelse. Midt i søndagsfamiliekaosidyllen.
Jeg derimot. Skulle aldri i verden kunne fordype meg i en bok med andre våkne mennesker i rommet. Er alt for ekstrovert anlagt til sånt. Jeg får med meg hver eneste lille fjert, fusk, blodsukkerfall, hårfall, fnis og knis. Og svarer på alle spørsmål som stilles. Og ikke stilles.
mammatanker.wordpress.com 
april 18, 2011, kl. 21:36 |
Tror det gjelder flere av det mannlige skjønn. Var på et foredrag med Trond Viggo der han snakket om fenomenet. Og han kunne virkelig snakke av erfaring, siden han hadde prøvd begge deler.
april 19, 2011, kl. 07:13 |
Min kjærestemann er bygd på samme måte som din,og jeg misunner han den egenskapen… Julaften feks., med 13 mennesker her koblet han ut og satt alene i sin verden med sin nye bok.
Mens jeg er mer som deg:)
april 19, 2011, kl. 09:39 |
Utrolig god egenskap egentlig, men også utrolig irriterende når det er fotballen på tv som skaper idyllen. Om jeg ber ham om å støvsuge da, så hører han bare ikke……..☺