Av og til er jeg sur for at jeg tar alt husarbeidet, og av og til er min mann sur for at han tar alt husarbeidet. Det vil si at vi deler ganske likt på faenskapen her hos oss. Vi bruker å byttehandle oss i mellom. Jeg er god på det. Vil du ta kjøkkenet etter middag pluss henge klær, betale regninger og støvsuge, eller vil du gjøre Lillesøster klar for kvelden, spør jeg så forførende jeg kan. Han velger ofte det første. Men av og til veksler vi og da er det faderen som får i oppgave å fange inn Lillesøster med lasso, kneble henne og bære henne inn på badet. Jeg hører at han stille og rolig spør henne om kveldens tannbørsting skal bli trivelig og gapende eller om hun har tenkt at den skal bli utrivelig og full av krangel og bråk. Hun tenker seg alltid om et par sekunder der, den lille fine damen. Men velger som oftest den trivelige varianten. Og så blir det trøbbel likevel fordi hun skravler så skrekkelig at pappan til slutt sier hyssssssssj! Hun blir forbannet og skriker du bestemmer ikke over meg, kniper igjen den vakre lille munnen og legger armene i kors. Da får man prøve få henne til å le. Eller klemme på bollekinnene. Eller gjespe høyt og håpe det smitter.
Og av og til skinner kjøkkenet, klærne er på tørk, regningene betalt og gulvene makaronifri før man er klar med Lillesøsters kveldsrituale.
Og når hun har sovnet fniser vi over denne fantastiske stageita av en datter vi har fått.
mammatanker.wordpress.com 
april 25, 2011, kl. 18:28 |
Så flott du skriver.
For 20 år var mn søte datter også 6, og talefør og bittelitt krevende.
april 26, 2011, kl. 13:18 |
Min søster har fått med seg at hun var «krevende» som barn. Heldigvis tror hun at det betyr at hun dreiv å satte oss fast i tredjegradsligninger, og skjønner ikke at det betyr at hun var et stabeist med bakbein i alle retninger. Men åh så søt.