Archive for april 2011

God sommer alle sammen!

april 9, 2011

I dag skal vi grille. Vi skal stå der i kortarmet og blånekte for at det er fire grader ute. En sommersalat skal vi også gjøre, med importert nypotet til sikkert femti tusen kroner kiloet. Herlige, smakløse jordbær fra Belgia og gressgrønne servietter. Fuglekvitter fra fuglekvitter-appen. Vi kanskje fyrer i peisen for å få den der autentiske tropenatt-følelsen. Og oier oss over at det er så varmt at vi må ha tre is til dessert, minst.

Så merkelig stemning det skulle bli om man hadde bikini på seg mens man grillet  i pluss fire, kom jeg til å tenke på. Selv om man ser helt lik ut i juli, bare litt mer rødbrent. Skulle man kanskje teste det i ettermiddag? Samle inn alle akebrettene som ligger rundt på plenen iført en optimistisk rød bikini? Og springe litt i sprederen etterpå?

Nei?

App

april 7, 2011

Det står skrevet i min gravid-app. Ja, for man har jo gravid-app. Eller fem. Jeg har også middagstips-app, translate-app, ikea-app og en sånn app der man kan regne ut hvor mange sekunder man har levd og hvor mange sekunder man antagelig har igjen. Hva man nå skal bruke den til. Tilbake til en av mine gravid-apps. Der står det altså skrevet «I denne uken kan du kjenne at buksene kanskje begynner å stramme litt.»

Vent litt.

Hahahahahahahahahahahahahahahahahahahahaahahahaha
hahahahahahahahahahahaahahahahahahahahahahahahahahah
aahahahahahahahahahahahahahahahaahaha.
Haaaaah.

Sånn. Nå går jeg videre.

I fokus

april 6, 2011

Selv om jeg nå er universets sentrum, det absolutte midtpunkt i familien og nabolaget og ikke minst en fruktbarhetsgudinne med svai i ryggen og åpen buksesmekk så går jo hverdagslivet sin vante gang. Med regninger, fotballtreninger, sure barn og sprengt skittentøyskurv. Jeg må faktisk av og til minne både meg og familien på hvor fantastisk jeg egentlig er akkurat nå. Jeg skal jo sitte stille og rakrygget  på en dyr stol med rosa kinn og strålende aura. Ikke skrubbe steinharde tannkremsbokstaver på badspeilet. GOD JUL, sto det. Og ikke skal vel jeg behøve å dra en tung handlevogn mellom hyllene, jeg skal jo egentlig sitte oppi vogna. På en fiffig opblåsbar hemorroidepute, og bare peke og vinke litt.

Burde jeg heller vært glamourmodell, kan man jo spørre seg. Jeg har jo det som behøves: Oppmerksomhetsbehov. Godt humør. Og så var det vel noen andre greier man må ha som jeg ikke husker helt…

 

 

 

Fra liten til stor

april 5, 2011

Nå skal jeg fortelle hva Lillesøster synes om at hun skal bli storesøster. Eller storesøster og fremdeles lillesøster. Eller mellomsøster. Eller aldri i verden noen av delene. Eller alt på en gang. Bare litt søtere enn alle andre i familien. Hun setter sin posisjon som familiens favorittplutt under lupen, og prøver å forstå hva som kommer til å skje etter sommeren. For hun fatter at det kommer til å komme et menneske som antagelig er mye mindre enn henne. Som har lysere stemme, som får pupp på ordentlig og som  har søte bleier med gule andunger på. Alt det der fine, som hun sier med trutmunn og haken ned på brystet. Det herlige med Lillesøster er at hun ikke klarer å gjemme sin irritasjon og frustrasjon. Den ligger utenpå hele hennes lille store vesen. Der er vi forresten ganske like. Er du sur, spør svensken. Nei, jeg er kjempeglad, svarer jeg mutt, også med trutmunn og haken ned på brystet. Det er lett å «få tak» i Lillesøster når hun er så tydelig, og pakke henne inn i susser og klemmer, og tusen millioner ganger bekrefte hennes status som familiens mjukeste, tøffeste, minste, mest velduftende menneske.

Jeg vet at det er meg, Lillesøsters number one person in the world, som reviret handler om. Og hun begriper ikke at det finnes nok kjærlighet i denne mammaen til flere tonn mennesker og at jeg aldri kommer til å ta fra hennes rasjon.

Det tar tid å gå fra Lillesøster til Storesøster, og det kan til og med gjøre bittelitt vondt. Vi har heldigvis litt tid på oss.

Hoppipolla

april 4, 2011

Asså.

Heihei. Nå har jeg jo lovet en rørende tilbakekomst. Jeg har altså bygget opp en forventning som gjør at hele skjermen min dirrer når jeg åpner bloggen. Var nå det så jævlig lurt?

For at det skal komme hvertfall litt snørr hos dere, har jeg de siste dagene desperat letet etter stemningsmusikk som liksom skal ligge i bakgrunnen når dere leser dette innlegget. To get you in the mood. Musikken er litt masete på slutten, så les fort.

Her for Spottiser og her for Youtubere. På med musikken i bakgrunnen, nå skal dere høre:

En kald januarnatt mistet jeg min lille svigermor. Stille, så stille listet hun seg videre. Og tanken på at hun ikke har vondt lengre gjør at man klarer dagene. Det er trist å miste noen i januar. Alt er så ubeskyttet. Skogen. Veiene. Vi som sørger.

En tirsdagskveld noen uker senere, ligger jeg og svensken og visker i mørket. Min havn i stormen. Verdens beste pappa. Bautasteinen. Matguden. Snus-svensken.
Vi er gravide. Jeg aner hans mørke øyne, de er trøtte. Hva i all verden skjer nå, tenker vi.

Det blåser kaldt og rått utenfor soveromsvinduet. Har det ikke gjort det veldig lenge nå?

Dette var vel ikke det mest planlagte vi har gjort i vårt liv sammen. Ikke det mest gjennomtenkte, fornuftige, gjenomanalyserte og exel-budjetterte.
Men det skal bli bra. Storebror er rørt. Lillesøster er mistenksom. Min mann er verdens beste pappa. Jeg er tykk og vakker. Kan det bli bedre? Vi skal bli et menneske til.

Og jeg er tilbake i bloggmodus. Noe så inni granskauen. Håper dere vil følge min reise mot det ytterste bristepunktet i september en gang.

Kom det en tåre? Hæ?
Håper det.