Poli-en, poli-to, poli-tre, poli-fire, poli-fem, poli-seks, poli-sju, poli-åtte, poli-ni, polis.
Hva hendte nå, tenker hun. Denne ramsa er jo så morsom, og nå var den bare halvmorsom. Hun sukker og begynner tålmodig fra begynnelsen igjen.
Norsksvenske barn kan ramser, leker og sanger ingen andre kan. Och räven överraskar isen, for eksempel. En klassiker hos oss.
Jeg er ofte inne på ulike diskusjonsforum på nett, gjerne av det hissige slaget. Det er deilig å være flue på veggen når debattene raser, om amming, politikk, helmelk vs lettmelk, bergensernes rettigheter osv. Jeg kjenner at å lese andres meninger beriker mitt intellekt, og jeg stjeler ofte bra formuleringer og dype tanker og gjør dem til mine egne. Inspirasjon, med andre ord. Noen ganger skvetter jeg til og klarer ikke la være å selv kommentere, og da ofte i debatter som handler om barneoppdragelse, mat, menneskerettigheter eller rasisme. Da kan jeg argumentere så flott og freidig, og feigt logge av hvis jeg møter argumenter som er bedre enn mine, eller som jeg ikke finner motargumenter til. Herlig. Min seneste forum-perle som jeg følger handler om gravide i voksen alder. Der diskuteres det heftig om ulike plager som åreknuter, halsbrann, høyt blodtrykk og inkontinens. Ja, aldersreleaterte plager, altså. Ingen mens, gravid eller overgangsalderen? er en vanlig overskrift. Eller Ondt i bekkenet, eller kan det være lårhalsen? Koselige innlegg fra kloke damer. Masse med livserfaring. Og spør en gravid førtitre år gammel firebarnsmamma om nattevåk, for eksempel. Svaret man får er bygget på åttetusen netter med baby.
Selv har jeg et problem for tiden som jeg muligens kommer til å legge ut på dette forumet, i håp om tips og gode råd: Jeg snorker altså så inn i helvetes høyt at min man har flyttet ut av soverommet. Det er helt sant. Jeg gaper og gurgler både på innpust og utpust. Ikke mye fuglekvitter utenfor vårt vindu på morgenen, spurven har hørt rykter om den sultene løven som lusker rundt i området. For det er det jeg høres ut som. Hjelp, jeg skremmer bort min mann. Er det graviditeten eller alderen? blir overskriften på innlegget i forumet «For oss gravide, modne kvinner».
Håper jeg får tips og råd. Jeg vil ha min mann tilbake. Nuh.
Visst er det sjarmerende med bloggere som bare forsvinner? Og som kommer tilbake ukesvis senere og skylder på reumatisme hit og graviditets-eksem dit?
Her er min dårlige unskyldning:
Vi har vært på Sicilia. Og selvhøytidelig som jeg nu er så tenkte jeg at jeg skulle blogge fra min aiføun, flytende vektløs rundt på en flytemadrass. Og alle skulle bli så utrolig glade på mine vegne og kose seg med daglige små innlegg fra meg. Dag to på ferien fikk jeg en sms der det sto:
Hallo, din fjott! Fatter du ikke at du er i utlandet?? Du har brukt skandaløst mye penger på å surfe fra mobilen det siste døgnet. Vi sperrer nå din telefon for alt annet enn nødsamtaler. Vennlig hilsen Telia.
Eller noe sånt. What? Jeg som bare sjekket Facebook litt her og der…Kan ha vært Lillesøster som har lastet ned Millenium-triologien på lydbok.
Jaja. Er man lenge uten mobil, nett, blogg og alt det der så begynner man plutselig å se ting rundt seg på en annen måte:
1. Mine barn kan faktisk leke sammen. Det visste jeg ikke. Det er bare å gi dem et basseng, en ball og ubegrenset med tid. Jeg elsker å titte på dem når de leker.
2. Min mage er fin! Stor og rund, og ikke så veldig i veien ennå.
3. Prego betyr altså værsågod på italiensk, og ikke takk. Jeg har altså ikke takket for maten på en eneste restaurant der nede. Derimot har jeg gaulet værsågod for at de var så heldig å få meg som gjest.
4. Palermo er ingen vakker by.
5. Min mann rister terningene tre sekunder for lenge når vi spiller yatzy. Jeg får faktisk lyst å smelle til han med knyttneven for at han gjør det.
6. Samme mann tar hand om meg så bra. Han bærer, henter, bringer, diller og duller. I like it a lot. Kjør på. Det gjør at jeg aldri skulle smelle til han med knyttneven selv om han rister terningene tre sekunder for lenge når vi spiller yatzy.
7. Jeg har det bra.
Da jeg var gravid med Lillesøster hadde jeg dilla på Krone-is. Jeg kjøpte gjerne to stykker i slengen så «Storebror også skulle få». Så trøkka jeg inn begge isene i et imponerende jafs før resten av den lille fine familien kom hjem, og ønsket dem velkommen med en dundrende skallebank midt i panna. Fatter ikke hvorfor jeg snek rundt og hadde hemmeligheter i frysen. Ingen brydde seg jo i det hele tatt. Lett patetisk. Men behovet var stort og umettelig, og da bekkenløsningen slo til på slutten var det vanskelig å selv administrere innkjøpet. Det var bare en ting som funket, og det var å sykle. Bare jeg klarte å balansere røven opp på setet, og lene meg litt bakover sånn at framhjulet ikke ble for hardt presset, så kom jeg meg fint fram i verden. Jeg vurderte faktisk seriøst å sykle inn på Rema1000 for å handle den der forbaskede isen. Litt nochalant bare skli sakte forbi is-disken og fiske med seg et par godsaker i farta. Og var det kø så tenkte jeg at jeg lett skulle kunne holde sykkelen oppe med min fleksible kropp et par minutter, og stirre tilbake med spinngale, vidåpne øyner om noen hadde behov for å glo. For et syn det hadde vært. Reimen til sykkelhjelmen satt i tillegg litt for stramt rundt kinnene. Det ble ikke noe av planene, jeg tror det ble fødsel istedet. Men kart over Rema1000 og en trestegs-plan finnes ennå.
Hva vil jeg med dette?
Jo: Fortelle at jeg ikke har dilla på noe ennå for de som er interesserte. Og så vil jeg at alle forstår at ens liv blir så mye mer spennende når man sniker seg rundt litt. Og sist men ikke minst vil jeg at mine kjære lesere skal forstå at man faktisk kan legge på seg i øverste etasje også når man er gravid. Det heter kranie-ødem. Eller noe.
Endelig er både min og Lillesøsters bursdag bak oss. Blir stresset av sånt. Kake hit og bake dit. Gjester og forventninger. Liker best vanlige dager. Som i dag. Vi spiste vanlig frokost med vanlig kumelk til, en helt vanlig mamma og en vanlig liten jente. Hun lovet meg plutselig at med en gang vi kommer hjem i ettermiddag skal jeg få tigersstripete ansikt. Hun fikk tigersminke i bursdagsgave, og nå vil hun generøst dele med sin mamma. Herlige unge. Alt blir helt perfekt da, sier hun. Klart jeg vil at alt skal bli perfekt. Så derfor skal jeg kaste fra meg alle handleposene, barnehagesekken, vannflasker, min egen veske og dagens post med en gang jeg kommer inn døren. Jeg skal trosse min akutte (kroniske) tissetrang og springe med kryssede ben inn på Lillesøsters rom, sette meg på krakken og motta mine tigerstriper.
Så står jeg der (helt sikkert med bena i kryss igjen) og lager perfekt pølsemiddag når min kjære kommer hjem. Et eneste blikk på meg og han forstår hvilken uvanlig flott kjæreste han har. På denne helt vanlige dagen.
I helgen har Lillesøster hatt sin obligatoriske bursdagsfest med seks tusen små fine gjester i rutete skjorter og sommerkjoler.
Vi er ikke selvklare lekekoordinatorer, min mann og jeg. Jeg snakker høyt og fort på norsk, mens han ikke snakker så veldig mye i det hele tatt. Ved et tidspunkt sto han inne på vaskerommet, helt stille med armene rett ned. Jaha, her står du, sa jeg. Ja det har du rätt i, bekreftet han.
De seks tusen barna er så utrolig proffe i bursdagsfeiring, de vet akkurat hva som bør komme og hva som er rett rekkefølge. De vil ha maten først og skattejakten sist. I mellom der vil de ha voksenstyrte aktiviteter, tullete pappaer, hjelp på do og disco. Stillheten som rår i huset når det er over er nesten skremmende. Kruttrøyken ligger ennå i luften mens vi sitter i hver vår stol og titter tomt ut i luften. Lillesøster er strålende fornøyd. Hun fikk akkurat den bursdagen hun ønsket seg, og da er vi også glade. Et helt år til neste gang. Da har vi glemt at absolutt ingen barn spiser kanapeer, og og vi kjører optimistisk på samme konsept som i år.
Lenge leve gullfiskminnet…
Man kjenner seg virkelig som en betydningsfull del av universet når man svever ut etter en vellykket ultralyd. Klønete prøvde vi oss på litt nærkontakt i heisen på vei ut, min mann og jeg. Ble som når to fjortiser krasjer med tannreguleringen i det første kysset. Lattermilde og lykkelige var vi. I magen bor en liten jente. Hun har runde kinn og en liten nese som peker rett opp. Så det bidde ingen Ståle. Det var jo veldig synd. Oj oj oj så synd.
mammatanker.wordpress.com 