Kalas

I helgen har Lillesøster hatt sin obligatoriske bursdagsfest med seks tusen små fine gjester i rutete skjorter og sommerkjoler.

Vi er ikke selvklare lekekoordinatorer, min mann og jeg.  Jeg snakker høyt og fort på norsk, mens han ikke snakker så veldig mye i det hele tatt. Ved et tidspunkt sto han inne på vaskerommet, helt stille med armene rett ned. Jaha, her står du, sa jeg. Ja det har du rätt i, bekreftet han.

De seks tusen barna er så utrolig proffe i bursdagsfeiring, de vet akkurat hva som bør komme og hva som er rett rekkefølge. De vil ha maten først og skattejakten sist. I mellom der vil de ha voksenstyrte aktiviteter, tullete pappaer, hjelp på do og disco. Stillheten som rår i huset når det er over er nesten skremmende. Kruttrøyken ligger ennå i luften mens vi sitter i hver vår stol og titter tomt ut i luften. Lillesøster er strålende fornøyd. Hun fikk akkurat den bursdagen hun ønsket seg, og da er vi også glade. Et helt år til neste gang. Da har vi glemt at absolutt ingen barn spiser kanapeer, og og vi kjører optimistisk på samme konsept som i år.

Lenge leve gullfiskminnet…